— Jeg var i et svart hull. Jeg satt under skrivepulten hjemme, tenkte at ingen kom til å savne meg om jeg ble borte, sier Terje Svein Stuestøl Otterbeck (21).

Nå vil han i lys av historien om 13 år gamle Odin Olsen Andersgård fra Oslo som faktisk begikk selvmord etter mobbing, fortelle hva han har opplevd.

Nylig la han ut hele sin historie på Facebook som i løpet av kort tid er lest av tusenvis av mennesker og med enormt med tilbakemeldinger - alle positive.

Les også:

Storvokst

Terje er lyngdøl og har alltid vært storvokst. På barnebildene kan vi se en lubben gutt.

Jeg ville være sterk og ikke til bry. Så jeg smilte og lo vekk når de mobbet meg

— Jeg var og er glad i mat. Så jeg har alltid vært overvektig, forteller han.

Han husker de første spydige bemerkningene som 4-åring der de større ungene kommenterte kroppen hans.

— En av de tingene jeg husker best var at de bestemte om jeg kunne få spille fotball eller ikke med de andre ungene. De mente jeg var for tykk til å spille, forteller 21-åringen.

Les også:

Brukt som trampoline

En yndet aktivitet fra de større barna var å bruke ham som trampoline. Den ondskapsfulle handlingen begynte da han var rundt fem år.

Terje Svein Stuestøl Otterbeck har vært mobbet fysisk og psykisk for sin størrelse gjennom det meste av livet. Han holdt på å ta livet av seg. Nå håper han at hans historie kan hjelpe andre. Foto: Jarle R. Martinsen

— De la meg i bakken og hoppet på meg. Etter hvert var jeg så kuet at de bare sa jeg skulle legge meg ned, og det gjorde jeg. Ikke fordi det var gøy, men det gjorde det hele litt mindre smertefullt, forteller ham.

På Facebook har Edda Fyllingen Johnsen som den gang var barn kommentert det som skjedde: «Jeg husker ennå en av disse trampolinehendelsene som det var i går. Den har brent seg inn i minnet mitt og gir meg ennå vondt i magen. Hjerteskjærende å tenke på at dette virkelig skjedde med deg og at det var andre barn faktisk gjorde det», skriver hun.

Til Fædrelandsvennen sier hun at hun ofte har tenkt på disse episodene i årenes løp:

- Det var fælt å se på, men jeg kan ikke huske om noen meldte fra til de voksne, sier Edda.

Terje sier:

— Å bli brukt som trampoline, varte over flere år. Til slutt begynte jeg å lure på om det skulle være slik. At jeg var dum som ikke skjønte det morsomme med det.

Følg Fædrelandsvennen på Facebook!

Fikk kallenavn

Første skoledag ble ingen god start da noen dro ned buksa på ham.

— Slik fortsatte det, men det var særlig verbalt. «Terje svin» var et yndet navn å kalle meg. Det gikk også i «bolla», «feiten», «tjukken». Til slutt var all selvtillit og selvrespekt borte, sier han.

Han fortalte aldri noen om mobbingen.

Det som fikk meg til å la være, var tanken på at familien min ville lide om jeg døde.

— Jeg ville være sterk og ikke til bry. Så jeg smilte og lo vekk når de mobbet meg, men hadde det tungt inni meg, sier han.

Heller ikke hans mor, Tove Skeimo, fikk vite noe.

— Vi ante jo litt, men at det var så omfattende har vært sårt og vanskelig å vite om i ettertid, sier hun til Fædrelandsvennen.

Timer unna selvmord

Til slutt ble det for mye for Terje. Etter en spesielt tøff mobbeperiode som 12-åring, var han timer unna å begå selvmord.

— Det som fikk meg til å la være, var tanken på at familien min ville lide om jeg døde, sier han stille.

Han forteller om et veldig godt barndomshjem med mye kjærlighet. På skolen likte han også alle lærerne sine veldig godt. Og noen venner hadde han.

— Derfor prøvde jeg å holde ut mobbingen, selv om jeg satt mye hjemme for meg selv. Gråt mye og prøvde å være sterk ute, sier Terje.

Som ungdom spilte ham fotball på fritiden, også det preget av mobbing.

— Jeg sto i mål, og fikk stadig høre spesielt fra motspillere at jeg stanset jo alle scoringer så stor som jeg var, sier han.

Han forteller om episoder der lagkameratene sa de ville vente på ham da de skulle gå sammen. Når det kom til stykket, skjedde ikke det. Det såret dypt.

I dag har Terje det bedre enn noen gang i sitt liv. Han er i ferd med å flytte inn i huset hans avdøde far bodde i. Og han jobber som produksjonsmedarbeider på Fibo-Trespo.

Tilgir

— Jeg vil likevel alltid være preget av mobbingen. For eksempel vil jeg ikke vise meg fram på offentlig bad eller på ei strand, selv om jeg er glad i å bade, sier han.

Når det gjelder mobberne, har han flere ganger truffet på dem i Lyngdal.

— Flere har kommet bort og sagt at de har dårlig samvittighet for det de gjorde den gangen, og det er fint å høre. Jeg vil si at jeg tilgir det de gjorde, men vil aldri glemme, sier 21-åringen.

Nå håper han at hans historie kan hjelpe andre.

- Be om hjelp fra de voksne eller andre omsorgspersoner som helsesøster og lege. Ikke sitt inn med det du opplever, er hans sterkeste råd.