Det frykter Tormod Kvanvig, som i alle fall gjør sitt for å bremse det dialektiske forfallet.
I sin nye bok «Æ æ a å edår blaudis» har han gjort et patriotisk og uhøytidelig forsøk på å ta vare på slangord, dialektord og uttrykk skapt av kristiansandere.
— Bare så det er sagt - i tilfelle noen skulle misforstå - så er boken overhodet ikke er ment å være noen form for språkvitenskapelig arbeid, sier 71-åringen.
Ikke fanatisk
— La det også være sagt at jeg ikke er en fanatisk i kampen for bevaring av dialekt. Det viktigste er jo at vi forstår hverandre.
Bibba, Børsen, Dampen, Katta, Lovva, Mølla, Rasmus, Fevennen, Mekken og Samsen
Tormod Kvanvig sier han alltid har likt å skrive, og særlig etter at han anmeldte grammofonplater i Fædrelandsvennen som ung og lovende.
— Jeg har som regel blokk og blyant i lomma for å legge lokale ord til samlingen. Den blir nok aldri komplett, sier Kvanvig, et fargerikt menneske som i mange år drev fargehandel og i sin tid medvirket til Kvadraturforeningens opprettelse.
Boka som foreligger nå, er egentlig fra det andre opplaget, etter at de første 600 bøkene forsvant i løpet av tre uker før jul.
— «Æ æ a å edår blaudis» er tredelt. Du finner lokalkjente med kallenavn, gater og steder og du finner kallenavn på bedrifter og organisasjoner, opplyser forfatteren.
Eksempler på de første er Sverre Hansteen Andersen, kjent som hverdagsdikteren Sverre Svarten og David Justnes, kjent som David på Torvet. Idda, Tresse og Bryggebakken er kjent for innfødte, uten å ha preget offentlige kart.
Forståelig
— Bibba, Børsen, Dampen, Katta, Lovva, Mølla, Rasmus, Fevennen, Mekken og Samsen, sier Kvanvig, som eksempler på muntlig tilnærming som har beseiret den skriftlige, hva bedrifter og institusjoner angår.
Men det var et barnebarn som ledet ham til sin andre bok, en del år etter at han ga ut «Mat og drikke for lattermusklene».
— Barnebarnet fra Molde smilte spørrende og overbærende da jeg omtalte et såpestykke som sebe. Som sagt, det viktigste med ord er å bli forstått, følgelig gikk jeg løs på en bok som forklaring på gloser fra mitt lokale strøk.
— Har du et favorittuttrykk?
— «Ø, ø», hvilket er en kristiansanders bekreftelse på noe som sies. Andre ville sagt «ja, da». En annen underlig daialektisk sak er «Å ja, ho, ja», hvilket er utlagt, «Å, er det hun du mener».
«Æ æ a å edår blaudis» er rikt illustrert av Hans Rød og utgitt på Portal forlag.
Aust-Agder mest utsatt
— Skarre-r'en er på vikende front. Det samme er en rekke dialekter i Aust-Agder.
Det sier Arne Torp, pensjonert språkforsker ved Universitetet i Oslo og opprinnelig fra Holt i Tvedestrand.
I den kommunen ligger også Sandøya.
— Ingen på Sandøya snakker lokal dialekt i dag. Vi får bare konstatere at den nok er dødsdømt. Nå er det østlandsk som gjelder. Og i Arendal skarrer knapt ungdom på r'en, sier Holt som i det meste av sitt liv har vært bosatt i Bærum.
— Vi hører det samme her, det er lenge siden noen har holdt lokal dialekt levende. Det gjelder for øvrig store deler av Østlandet. Der er dialektdøden markant.
— Er det beklagelig?
— Det er mindre beklagelig at bløte konsonanter forsvinner enn at artikuleringen endres. Sørlendinger har for eksempel sagt «bådår». Når de nå sier «båtår», er det et mindre dialektisk tap enn om de skulle si «båter».
Torp er ikke bekymret for kristiansandsdialektens fremtid. Det er han til gjengjeld for Setesdal-dialektene.