Strategen, som også er kolonihagenes styreleder, kaller soldatene ut til treningsøkt. Foto: Lars Hollerud
Nåde den sneglen som viser seg her. Foto: Lars Hollerud
Oppstilling: Anton (f.v.), Anna og Alexandra. Eller Alexandra og Anna. Foto: Lars Hollerud
General Anton. Foto: Lars Hollerud
Etter denne samtalen vet Anna og Alexandra hva de har å gjøre. Foto: Lars Hollerud

— De første kom i 2011. Siden kom det flere. Mange flere. I fjor var det direkte ubehagelig å gå på stiene her etter solnedgang.

Anne Kristine Søvik snakker om arion vulgaris. På formelt norsk kalt brunskogssnegler. På folkelig norsk omtalt som mordersnegler.

For disse utgjør Kongsgårds 109 kolonihager en endeløs rekke bugnende fristelser.

Så noe måtte gjøres.

Og det som ble gjort, handler om moskusender.

General Anton. Foto: Lars Hollerud

Gikk igjen

— Sneglene ble en gjenganger i styret. Men vi kunne jo ikke nøye oss med prat, påpeker Søvik, som er styreleder for de 109 parselleierne på Kongsgård.

De snakket om Ferramol og Nemaslug og øl, både med og uten alkohol.

— Samtidig leste vi oss opp på nettet. Det var der disse endene dukket opp med svært lovende omtale, beretter Anne Kristine Søvik.

Først fikk hun resten av styret med på en vedtekstendring i forhold til paragrafen som forbyr dyr når ingen er til stede.

Unntaket gjelder, vel å merke, bare moskusender.

Så allierte hun seg med nestleder Bente Høiset, hentet inn soldater og erklært krig.

Aust-Agder

Bataljonen består av fem moskusender fra Aust-Agder. Fire hunner fra Froland og sjefen fra Vegårshei. Tre til Søvik og to til Høiset.

— Mine heter Anton, Anna og Alexandra, sier Søvik.

— Mine? Jeg tror den ene blir Janne. Søsteren er foreløpig navnløs, sier Høiset.

Etter som endene ble klekket ut i vår, er de ennå ikke i kampdyktig alder.

Oppstilling: Anton (f.v.), Anna og Alexandra. Eller Alexandra og Anna. Foto: Lars Hollerud

For disse handler livet i kolonihager enn så lenge om tørrtrening og dekning av basisbehov.

Ettertrykkelig

— Det er forferdelig mye jobb med dem. De skal ha egen innhegning, rent vann og kraftfôr pluss gress til alle måltider. Dessuten blir det en del spyling, for de skiter noe ettertrykkelig.

Inni mellom mye annet, sier Søvik flere ganger at endene er veldig tamme, tillitsfulle og faktisk litt kosete.

Så kosete er de, at nestleder Høiset er i ferd med å få kurert sitt tilløp til fugleskrekk.

— De synger, faktisk, sier Søvik.

— Og vifter med stjerten for å vise glede.

Selv vil både hun og Høiset vise glede når de innkjøpte krigerne er store nok til å gjøre det de er hentet for.

I så fall kan kolonihagene få en koloni av moskusender.