2010: Serenne Tvedt får diagnosen svulst mellom magesekken og spiserøret. Sønnen Bernt Arne får vite at moren har små muligheter for å overleve.
— Jeg skjønte at jeg ikke hadde lang tid igjen med henne, så jeg ville bruke tiden på en god måte. Jeg ville gjøre henne stolt, sier Tvedt.
- Snakket åpent om liv og død
35-åringen opprettet en Facebook-gruppe der han samlet inn penger til kreftforskning. Samtidig ville han gjøre noe helt spesielt for å gjøre ære på henne. I april 2011 sto han på startstreken på Nordpolen Marathon, som andre nordmann i historien. Seks og en halv time senere, i 32 minusgrader, kom han i mål.
— Da ringte jeg mamma. Jeg hadde gledet meg sånn til å fortelle henne det. Hun sa bare «herregud», også hørte jeg gleden i stemmen hennes, sier Tvedt.
2012: Både opplevelsen og gleden det ga moren, ga ham mersmak. Tvedt begynte derfor å planlegge en ny tur. Han ville bestige Aconcagua (6 962 moh) i Argentina. Samtidig ble moren sykere og sykere.
— Vi snakket åpent om liv og død. Det var akkurat som om hun gjorde seg klar til å dø før jeg reiste, sier Tvedt.
Gikk glipp av begravelsen
Tre dager før Tvedt skulle reise, døde moren. Cellegiften og strålebehandlingen gjorde henne ikke frisk. Sykdommen og morens død er det tøffeste Tvedt har opplevd. Samtidig har det gjort ham sterkere.
— Det var akkurat som om en ny dør ble åpnet for meg da hun ble syk. Jeg begynte å endre tankemønsteret mitt og tenke mer positivt. Samtidig bestemte jeg meg for å ikke la meg stoppe av janteloven lenger. Det er nemlig utenfor komfortsonen du utvikler seg, sier Tvedt.
Han bestemte seg for å reise til Andesfjellene likevel. Den dagen moren ble begravet, hadde han sin egen minnestund på base camp. Der tente han lys og satte opp et bilde av moren.- Det var en veldig sterk, men fin opplevelse.
— Angrer du på at du reiste og gikk glipp av begravelsen?
— Nei. Jeg snakket med min mor rett før hun døde. Hun ønsket veldig sterkt jeg skulle reise. For meg er døden en del av livet, og minnene er det viktigste. Jeg vet at hun er med meg hele tiden, sier han.
Det er ikke første gang Tvedt har gjort noe ekstremt. I 2008 og 2009 fullførte han Sahara Marathon, til inntekt for sahrawaiske flyktningene i Vest Sahara. Han har også gjennomført Nijmegen-marsjen tre ganger, en 170 km lang kraftprøve der du går til fots med 10 kilos oppakning. Men nå gir ekstreme utfordringer en helt ny mening.
- Da magien skjer
Høsten 2014: Lyden av bildekk som trekkes oppover grusveien blander seg med lyden fra regnet som faller tungt fra himmelen.
— Deilig, sier Petter Vallestad (33) og ser bort på Tvedt.
De har akkurat gjennomført en kort intervalltrening i Kanadaskogen. Ti rykk i bakke med dekk og 25 burpees er egentlig litt for lett. Kompisene fra Fyllingsdalen liker nemlig å pine seg.- Det er da du utvikler deg og all magien skjer. Det gjør oss utholdende og sterke, både i kropp og sinn, sier Vallestad.
Vallestad og Tvedt er barndomskamerater med felles interesse for ekstreme opplevelser. I oktober i fjor løp de 257 kilometer gjennom jungelen i Amazonas til inntekt for kreftsaken. Nå klargjør de seg til nok en ekstrem utfordring - i februar skal de løpe 70 mil til fots i Canada med en pulk på slep.
— Det er verdens tøffeste arktiske ultraløp. Det varierer mellom 0 og minus 50 grader, sier Vallestad.
Løper for kreftsaken
De er begge sterkt involvert i kreftsaken og har nylig inngått et samarbeid med Kreftforeningen der de skal bidra som motivatorer og foredragsholdere.
— Vi skal fortelle om hvordan vi snur situasjoner som føles vanskelig til å bli en styrke og hvordan vi bruker idretten og ambisiøs tankegang til å komme oss gjennom enhver utfordring, sier Vallestad.
Kreftforeningen ser frem til samarbeidet.
— Det de driver med er utrolig inspirerende. Vi ønsker å bruke deres erfaringer for å spre motivasjon og glede blant kreftpasienter og pårørende. Samtidig ønsker vi å sette fokus på fysisk aktivitet som en forebyggende aktivitet, sier aksjonsleder i Krafttak mot kreft,
Morten Heszlein-Lossius.Vallestad og Tvedt skal også samle inn penger til Kreftsaken i forbindelse med turen til Canada i februar.
— Vi kan løpe rett gjennom helvete fordi vi jobber for noe som er viktigere enn oss selv, sier Vallestad.
— Hvis vi som personer kan bidra til å tilføre verdi i et annet menneske sitt liv, så føler vi oss som verdens heldigste, sier Tvedt.