— Du er en travel og profilert foredragsholder og blogger, og i kommentarfeltet under Facebook-posten, skrev du at du på Sørlandet får høre ting som dette: «Oj, er du hjemme?» «For en stabil mann du må ha.» «Vet du hvordan barna dine ser ut?« Hva skjedde etterpå?
— Det jeg trodde var et lite hjertesukk utløste helt fantastiske reaksjoner. Jeg blir helt rørt. På den ene siden var det folk som sa «hev deg over det, du får jo nok applaus både på scenen og sosiale medier.» Men jeg fikk også enorm støtte fra vilt fremmende mennesker over hele landet som vil takke meg for at jeg sier fra. Sist jeg talte var det over 1300 direkte henvendelser utenfor sosiale medier, og de fortsetter å strømme inn.
- Ved å gå ut slik du har gjort, plasserer du deg også i en offerrolle. Er ikke det et tankekors for en oppegående karrierekvinne?
— Nei. Jeg er ikke et offer. Absolutt ikke. Jeg står fjellstøtt i mitt liv og med mine valg. Jeg hadde heller ingen plan da jeg skrev en nokså forsiktig kommentar på Facebook, og ble fysisk kvalm da de ringte fra Agderposten og ville ha intervju, fordi jeg grudde meg for responsen. Men en av grunnene til at jeg valgte å gå ut i media, er at det samtidig kom opp en debatt om mobbing av barn, der det understrekes hvor viktig det er å si fra. Og hvis ikke vi voksne sier fra, hvordan skal vi vente at barna tør?
- Blir du mobbet?
— Nei, det er forskjell på mobbing og hets. Jeg hørte en psykolog si at mobbing innebærer et misforhold i makt mellom «ofre» og de som plager noen, og det har ikke jeg opplevd.
- Likevel blir du plaget på grunn av din livsstil. Hvorfor?
— Jeg har en spennende jobb som medfører hyppig reising, men sørger samtidig for å være mye hjemme, og er beinhard på å prioritere tid sammen med familien. Det siste er det visst mange som ikke får med seg. Før jeg flyttet til Lillesand for fem år siden, ville jeg aldri trodd det var mulig å bli møtt med slike reaksjoner som jeg har fått.
- Hvem er det som kritiserer, og hvordan gjør de det?
— Det kan være alle typer mennesker, mest ukjente og noen bekjente. De skjeller meg ikke ut, men kommer gjerne tett på meg i butikken, på gata eller på kafé, og gir noen krasse kommentarer. I begynnelsen trodde jeg nesten ikke det jeg hørte, og humret litt da jeg fortalte det til venninner i Stavanger. Men det siste året har jeg ofte droppet å gå ærend, og vi lot være å gå på kafé på lørdager. Noen ganger bytter jeg også bil med mannen min fordi jeg ikke orker å bli gjenkjent.
— Jobben din er å trene folk til å ta vanskelige samtaler, og å kommunisere tydelig og effektivt. Kunne du ikke selv tatt et direkte oppgjør med de som kritiserer deg i stedet for å legge det ut på Facebook?- Det kommer jeg til å gjøre nå. Men problemet har vært at de fleste innleder med en hyggelig kommentar før de gir meg et stikk og går. Folk kommer gjerne bort med et koselig smil. Jeg har ikke skjønt at de egentlig flekker tenner.
- I likhet med mange som profilerer seg på Facebook, fremstår du der som lykkelig og vellykket både på jobb og privat. Kanskje får det folk som det butter for i livet til å ville sparke deg på leggen?
— Jeg er jo glad, jeg har det godt. Jeg kan jo ikke bytte stil. Men jeg tror det at jeg har en indre ro og trygghet uten å ha dårlig samvittighet trigger noe hos folk som er frustrerte og lei seg.
- Samtidig som du avslører aktivt kvinnediskriminerende holdninger, blir det kjent at det skal arrangeres et næringslivsseminar i Kristiansand med utelukkende menn. Ser vi et sørlandsk mønster her?
— Mennene som arrangerer seminaret var sikkert i god tro. Jeg tror ikke det var bevisst en gang. Det er slik det er her.
- Du opplevde aldri å bli hetset før du kom til Lillesand, skjer dette bare på Sørlandet?
— Responsen jeg har fått fra hele landet tyder ikke på det. Men det skjer sjelden i store byer. Jeg tror det dreier seg om en småbykultur der man på overflaten skal være trendy og kaffelatte-drikkende, men der det hersker godt skjulte samfunnsnormer man må tilpasse seg. Jeg har fått lange brev fra jurister, leger og rektorer over hele landet som takker meg for at jeg sier fra. Jeg får også henvendelser fra journalister andre steder, men svarer at de får finne sine egne lokale stemmer fordi jeg ikke ønsker at denne debatten bare skal uttrykkes på sørlandsdialekt.
- Sørlandet er faktisk kjent for ikke å ha helt moderne kjønnsholdninger?
— Jeg tror Sørlandets største fiende er kompleksene vi har for dette, og manglende mot til å ta fatt i dem og gjøre noe med det. Det er også en grunn til at jeg velger å stå fram. Vi må våge å si at slike holdninger finnes og jobbe for endring. Selv holder jeg nær 200 foredrag i året ulike steder i landet, og i hvert eneste av dem trekker jeg fram positive ting på Sørlandet. Jeg stortrives på Sørlandet til tross for det jeg har opplevd, og kunne ikke tenke meg å flytte.
- Hvordan vil du ta denne kampen videre?
— Jeg har ingen agenda for det, men håper at politikere og næringslivsledere fortsetter arbeidet. Det er viktig å få flere kvinner inn i ledende stillinger. Selv har jeg faktisk opplevd å miste oppdrag når en bedrift har skiftet fra kvinnelig til mannlig leder. Samtidig må vi være tydelige på å respektere kvinner som tar andre valg i livet.
- Hva med å gå inn i politikken selv for å skape endring?
— Jeg har gjort det. Jeg var styremedlem i Agder Venstre, og er vararepresentant til kommunestyret. Men dessverre har jeg ikke nok tid til å være aktiv.
- Hva tror du de som har kritisert deg føler etter dette ble kjent?
— Det har jeg tenkt mye på, og lurer på hvem som kjenner seg igjen. Samtidig har jeg vært veldig nøye på å uttale meg slik at ingen kan identifiseres. Men jeg tror noen av de som har sagt noe har fått seg en vekker.
- Og hva vil du si til den neste som kritiserer deg for å være yrkesaktiv småbarnsmor?
— Noe av det jeg lærer bort på kursene mine er å si «Jeg hører på alle råd, men er forsiktig med hvilke jeg følger». Det sier jeg heretter.
- Pinlig med seminar uten kvinner