KRISTIANSAND: Her er det brøytekanter og kirketid, og det holder i massevis.

Servitøren, en bergenser, spør om jeg skal på kamp. Jeg nikker diskret, men avvisende. Makter ikke snakke med en bergenser. Ikke nå. I hjembyen hans snakker de allerede om seriegull, de slo Vålerenga 3-1 i går og Skarsfjord er et geni. Stakkars folk, de lærer aldri; om tre kvarter er allting glemt, sann mine ord.

Viking vant også.

Og Aalesund, som jeg trodde skulle gå ned med både danskebåten og svensken.Ingenting stemmer. Da stemmer vel heller ikke optimismen rundt Start?

Servitøren står fortsatt ved bordet mitt, men heldigvis virker denne bergenseren å være mer opptatt av eyeliner enn offside.

— Det der kan vel ikke være årets drakt, sier han og skjenker opp litt mer kaffe.

— Eh, nei, den er to år gammel, svarer jeg litt overrasket.

— Okei, da skjønner jeg, sier han, og tripper smilende tilbake til disken.

Årets mest elegante fornærmelse! Jeg kan ikke annet enn le. Fyren vet ingenting om fotballdrakter, men skjønner såpass at ingen kjøper en ny drakt som er to nummer for liten.

Faen som den strammer rundt navlen. Jeg skal kjøpe ny drakt før jeg drar hjem i kveld. Ny drakt koster mindre enn medlemskap på Stamina Hot – enkelt valg.

Men nok om det.

Jeg tror det som plager meg aller mest på en trang søndag er usikkerheten. Frykten for å oppdage at optimismen egentlig var godt skjult naivitet. Jeg aner ikke om vi er gode nok for eliteserien, men det aner meg at våren kan bli lang dersom Hønefoss gir oss juling. Jeg frykter at Castro slett ikke er en stjernespiss, men en lovende kraftplugg som har fått ryggsekken full av blytunge forventinger. Jeg frykter at Opdal skal gjøre en tabbe, at Jesper skal bli fraløpt, at Børufsen blir skadet og at Owello blir solgt.

Jeg er redd det skal rakne.

Redd det skal begynne å snø.

At vi skal snø inne – i bunnen av tabellen – når det egentlig skulle vært vår.

Jeg er redd for alt.

Som vanlig.

Jo, takk, livet er som det skal være – på den fineste søndagen av dem alle, den første.

Jeg kaster skuldervesken på ryggen nå, og labber opp på Stadion.

Fortsatt er det tomt i gatene.

De har kanskje gått før meg, alle de andre?

Jeg håper det.