«Vinterog sne – en skiløper suser avsted i stupbratte løyper så føyka står…» sangWenche Myhre til VM på ski i 1966— men det var vel ikke akkurat slik jegopplevde det på torsdag i forrige uke. Jeg skulle gjerne ha sust avgårde jeg,men jeg må nok innse at jeg har et lite stykke igjen til å få slik fart at«føyka står».

Endeligfikk jeg tatt en skitur for første gang på tre år. Skiene har ligget pentryddet i garasjen de siste årene uten å ha blitt brukt. Som jeg har gledet megtil dette. Endelig komme seg ut på ski igjen. Minnene om en barndom medvinteraktivitet trenger seg på. Jeg gikk mye på ski i Oslo som gutt ogtenåring. Jeg lærte å gå på ski på de store jordene nedenfor Frognerparken.Silkestrå het området. En oase i Oslo som i dag er utbygget med flere titallsblokker. Jeg hadde mange flottekveldsturer i løypa som gikk rundt Frognerparken. Ja, vi bodde også slik at vihadde stor hage og der hadde jeg min egen løype rundt hagen med innlagt hoppsom jeg tilbrakte mange timer i. Jeg var bare inne og spiste middag og så vardet ut igjen. Faren min og jeg brukte lysløypene fra Sognsvann ogFrognerseteren. Spesielt likte jeg å gå til Ullevålseter for der hadde de sågod blåbærtoddy og vørterøl. For ikke å snakke om søndagsturene innover iNordmarka til Kikutstua. Men, nok om gamle minner og gode tider på 60 og 70tallet.

Jegkjørte til Sandrip i flott vintervær til nye oppkjørte løyper. Fikk smurt minenye ski og plasserte dem i løyper som så ut som trikkeskinner. Jeg tenkte atjeg måtte vel gå en 3–4 runder i den lange lysløypa for å få skikkelig utbytteav treningsturen. Hva kunne gå galt? Allerede på andre bakketopp måtte jegstoppe. Jeg står der og «puster og peser som en hval». For en nedtur der og da.Det var til å miste alt mot av. Atjeg aldri kan lære – jeg åpner altfor hardt. «Det må definitivt være noe galtmed kondisjonen». Jeg fortsatte turen men det ble mange pustepauser på mangebakketopper og det holdt med snaue 2 runder og litt ekstra i den kortelysløypa. Jeg ble i hvert fall veldig god til å hvile meg på stavene.

Jegmå ærlig innrømme at min første skitur på tre år ble en liten nedtur. Jegtror jeg må gjøre noe drastisk med kondisjonen. Det er slitsomt å være såtungpustet og det er slitsomt å ha en del kilo for mye å dra rundt på. Det erbra det er 7 uker igjen til dagen da skituren skal gjennomføres på Hovden.

MEN— gleden over å ha ski på beina og at jeg fortsatt har noe av teknikken inne,den er der heldigvis ennå. Alt er ikke borte fra barndomsårene. Det er på enmåte litt som å sykle. Har du først lært det – så ligger det der. Og det kommerfram igjen, selv etter mange år og selv om det kan virke veldig bortgjemt.

Derfornekter jeg å miste motet. Dersom denne opplevelsen var kommet for et halvt årsiden så hadde jeg gitt opp. Det hadde blitt med denne turen. Noe må ha skjeddmed helsa, tankene og følelsene mine. For nå skal jeg ihvertfall ikke gi opp.Jeg har et mål å se fram mot – og jeg har gode hjelpere til å pushe meg. Og daer det håp!!