KRISTIANSAND: — Det finnes ingen grenser på hvor ofte vi ordførere skal møtes. Jeg møter noen av dem oftere enn min nærmeste familie og beste venner. De samme folkene diskuterer de samme sakene. Det er bare møteorganene som har litt ulike navn, sier Grundekjøn.
Han er sterkt kritisk til opprettelsen av det nye Sørlandstinget.
— I tillegg til disse faste møtene, kommer fire-seks uoffisielle lunsjer og middager med ordførerne hvert år. Der har vi ingen saksliste eller agenda. Det er kun for å pleie kontakten, sier ordføreren.
Han ønsker å redusere antall møteplasser til tre, maks fire.
- Jeg er usikker på hva vi får ut av alle disse møtene. Ofte lyder konklusjonen: «Denne debatten var så interessant at vi må samles til et nytt møte», forteller Grundekjøn.
Sliter med tidsbruken
Som ordfører for landsdelens største by, synes han det stilles høye forventninger til antall møter han skal delta på.
— Jeg må være veldig kritisk til tidsbruken. I en stor kommune skal mange skolejubiléer feires. Jeg skal ivareta et stort og viktig næringsliv og ønske velkommen på en rekke konferanser og tilstelninger som vi gjerne vil ha i byen vår. Samtidig oppfattes det som uhøflig å ikke delta på politikersamlingene, særlig som representant for storebror Kristiansand, sier Grundekjøn.
Ordføreren blir ikke mindre skeptisk av å se programmet for Sørlandstingets første møte, der vei og likestilling står på dagsorden.
— Det er ingen av oss som er prinsipielle motstandere av likestilling lenger. Nå må vi bli mer konkrete. Sakspapirene bør inneholde fakta og et forslag til vedtak. Det vedtaket bør legges fram for et departement i et bestemt møte. Vi må ha en plan for det vi gjør, mener Grundekjøn.
- Uheldig signaleffekt
Han håper på forståelse for frustrasjonen, selv om han er redd for å bli oppfattet som arrogant.
— I en hvilken som helst annen bedrift ønsker man å redusere tidsbruken og øke effektiviteten. Jeg er redd vi sender ut en uheldig signaleffekt og belaster samfunnet med unødvendig mye tid og penger, sier han.
Grundekjøn understreker at han er tilhenger av et godt naboskap.
— Jeg ønsker et nært og godt samarbeid. Vi i Kristiansand trenger også drahjelp i viktige saker. Men tids- og møterammene bør begrenses, poengterer Grundekjøn.
Han håper man kan samles om noen svært få og viktige møteplasser, der kommunens størrelse gjenspeiles i antall deltakere.
— Det blir feil at jeg alene alltid skal være målbærer av alle synspunktene i Kristiansand, mener Grundekjøn.
— Stiller du på Sørlandstinget 18. oktober?
— Ja, jeg ser jo at seminaret avsluttes med en festmiddag, ler Grundekjøn, og legger til i en mer bestemt tone:
— Jeg har meddelt at jeg kommer. Men jeg etterlyser en konkret avklaring på hva vi skal få ut av denne nye møteplassen, sier kristiansandsordføreren.
- Elitenes fora
Kartet over råd og organer er en konsekvens av de fylkesgrensene og kommunegrensene vi har i dag, sier førsteamanuensis ved UiA og Agderbyens far Jon P. Knudsen.
— Løsningen er egentlig ganske enkel. Vi trenger en fylkessammenslåing og sammenslåing av flere kommuner. Får vi til det, faller en del av disse rådene og utvalgene bort. Da vil man slippe dette store behovet for samhandling, sier Knudsen.
— Slik som vi ser på kartet blir situasjonen når man må samarbeide på tvers, selv om man formelt ikke har lagt opp til dette. Her går en fylkesgrense på tvers igjennom kristiansandsregionen, og en rekke organer er der fordi vi har en rekke kommuner som er så små at de ikke klarer alle oppgavene selv.
Han peker på at erfaringer fra Danmark viser at da man slo sammen kommuner falt disse interkommunale samarbeidsorganene bort.
— Det har en pris å samordne på denne måten, alle disse møtene tar tid, de er en tidstyv, sier Knudsen.
Slike samarbeidsorganer fører også til at det er de store partier som kommer med, sjelden de små og det kan være utfordrende i forhold til legitimiteten til utvalgene.
— Det blir de samme personer som går igjen, elitenes fora. De fremste kommune- og fylkespolitikerne deltar over alt.
- Oppfatter du dette som effektivt?
— Det er stor forskjell på organene. En del er kun politiske drøftingsorganer. mens andre som ATP-utvalget har et klart tjenesteformål.