Da Kjetil ble født, var jeg akkurat ferdig med utdannelsen. Jeg stod på starten til livet og hadde lagt mange planer. Plutselig gikk alle planene i vasken, sier Knut Fredrik Aamdal.Vi sitter på post i heia helt nord i Vennesla, på grensa til Iveland. Vi venter på at et rådyr skal dukke opp. — Det var nesten som å bli stengt inne. Du ser ingen vei ut på noen kanter, hvisker Knut Fredrik for ikke å skremme rådyrene.- Det er da du må snu deg hundre og åtti grader og se at det går en vei ut likevel. Slik at du fortsatt kan ta med ungen din på jakt eller på skitur.Kjetil Aamdal kan ikke bevege seg på egen hånd. Han må ha hjelp til det meste, både til spise og drikke. Han kan prate, men det er vanskelig for de som ikke kjenner Kjetil å forså alt. Kjetil ble født med cerebral parese og sterk bevegelseshemming. Men det hindrer han altså ikke fra å være med på jakt.- Bare du vil noe, så går det, sier Knut Fredrik.Og i dag ville de to på jakt. Pappa har surret rullestolen fast på firehjulingen som bestefar Karl Aamdal nettopp har kjøpt. Så har de kjørt opp på heia og rigget seg til på post.Slik har de gjort det de siste åra. Kjetil har blitt fast medlem på jaktlaget som i dag består av pappa Knut Fredrik Aamdal, bestefar Karl Aamdal og Arne Robstad som eier deler av heia.Før Kjetil begynte å bli med, var det ikke like morsomt på jakt.- Jeg opplevde mer og mer at det å være ute på jakt alene var en ego-tripp. I hvert fall når jeg i tillegg hadde vært på jobb i uka. Det var ikke noe greit for meg å være ute og jakte og vite at Kjetil er hjemme og egentlig hadde lyst å være med, sier Knut Fredrik Aamdal.Hjemme på gården hadde Kjetil hatt stor glede av å sitte på med traktoren. Dermed begynte foreldre og besteforeldre å fundere på om ikke det var løsningen for å få Kjetil med på jakt.- Vi så at det fungerte bra, så vi tok det bare et steg videre. Vi fant ut at vi kunne ha med rullestolen i traktorskuffa. På den måten klarte vi å komme oss ut, sier Knut Fredrik.Under årets elgjakt hadde han avtalt med Kjetil at han skulle ringe han på skolen med en gang de fikk noe.- Jeg ringte han på mobiltelefonen og så kjørte vi inn og hentet elgen.- De sa på skolen at han ikke fikk lært så mye den uka. Han satt bare og så ned på mobiltelefonen sin hele tiden.Kjetil Aamdal bor på idyllen Åmdal nord i Vennesla sammen med foreldrene Knut Fredrik og Solvår og søstrene Ingrid (13) og Kjersti (3). I nabohuset bor besteforeldrene Marit og Karl.Bestefar Karl har dradd med barn og barnebarn ut i naturen helt siden de var små. Han lot seg ikke stoppe da han fikk et barnebarn som ikke kunne bevege seg med egen hjelp.Men han var ikke bare optimist da Kjetil var født.- Slik utgangspunktet var, trodde vi det ville bli lite friluftsliv. Også for foreldrene som måtte ta seg av han, sier bestefar. Men det har ikke skjedd.Når jaktsesongen er over og snøen kommer, drar familien til Hovden for å stå på ski. Kjetil på sit-ski. - Kan du klare å snu det som er et problem til noe positivt, kan det komme mye godt ut av det. I dag vil jeg si at Kjetil har blitt limet i familien. Han er med på å holde oss mer samlet. Det har blitt ganske annerledes enn jeg hadde trodd, sier Karl.Det ble ikke noe rådyr under dagens jakt. Først jagde Arne Robstads hund en elg i stedet for rådyr. Så var det vindretningen som var problemet. Rådyret må ha luktet jaktlaget og valgt en annen vei.Men Kjetil depper ikke.- Det at han er så blid er nok Kjetil sin store ressurs, sier Knut Fredrik når vi kommer hjem fra jakt.- Kjetil gir veldig mye av seg selv til oss andre. Jeg får mye igjen av å være sammen med han, sier bestefar.De snakker om jaktturer de har hatt og om skiturene de skal på til vinteren. Mamma Solvår Aamdal, som aldri har vært med på jakt, sier at familien ikke har hatt noe annet valg enn å være optimister og lete etter muligheter.- Det hadde vært mye tøffere å leve et liv der vi hadde satt oss ned og gitt opp.