DU KJENNER NAVNET hennes fra Vannfestivalen, Protestfestivalen og Kulturnatta. Eller du har kanskje sett henne syklende rundt på en overlesset sykkel med «Hjerterom»-nål på jakka og likeens veske på styret. Hun er fylkesaksjonsleder, Agder-regissør, for Årets TV-aksjon for fjerde året på rad. Mål: Å skape større hjerterom og et rausere samfunn. Midlene går til Kikens Bymisjon og Rådet for psykisk helse. Fra ni til fire dreier Heidis liv dreier seg om tiden frem mot 17. oktober, aksjonsdagen. Og hva skjer etterpå?— Jeg har vært oppriktig bekymret for akkurat det. Hva gjør hun da?, lurer en kollega som for øvrig kaller Heidi Aasen en energibombe. - Jeg vet ikke ennå, men det ordner seg. Jeg er et prosjektmenneske, jeg liker å jobbe opp mot et klimaks, så sier det poff. Jeg liker den energien det gir meg å jobbe på den måten. Det er kort vei fra jeg får en idé, sier hun og tar seg til venstre side av hodet. - Til jeg kan sette den ut i livet, sier hun og tar seg til høyre side av hodet .- Jeg slipper byråkrati og system. Nå bruker jeg ikke tiden på å holde orden i papirene mine, jeg bruker all energien på å høste noe for prosjektet. Det er veldig deilig å ha en jobb som er knyttet til grunnleggende verdier og menneskes basale behov. Heidi Aasens papirer og hjerteromsmateriell ligger rundt omkring på et kontor innerst i gangen hos Kirkens Bymisjon i Kristiansand. Det er også der hun sitter og snakker i telefonen, organiserer og samler TV-aksjonens mange løse tråder. Det lange håret har hun samlet bak på hodet, og hun tar med seg beina opp i kontorstolen når hun prater. - Jeg har lært meg å lytte fort når Heidi snakker, sier kollega Wenche. Hun har nemlig mye på hjertet. Mye som skal ut av et stort hjerte. En venninne sier det slik: Hun er veldig direkte, men har et hjerte av gull, så da tåler man det. - MÅLET MITT ER at alle skal ha mulighet til å bidra i årets TV-aksjon. Ikke bare med penger, men med tid og hjerterom. Jeg ønsker å bringe motivasjonen videre til hvert eneste menneske på Sørlandet. Visjonen er et rausere og romsligere samfunn, slik at færre mennesker faller utenfor. Jeg har tro på at når mennesker møtes, skjer det noe positivt, sier hun. - Kunne vi bare fått fjernet merkelapper i samfunnet. Folk er ikke bare en «rusmisbruker» eller «psykiatrisk pasient», de er hele mennesker med alle sine historier. Man er så mange historier. Jeg er fylkesaksjonsleder, mamma, enslig mor, kjæreste, datter. Det er noe med å få lov til å være seg selv med alt en bærer på og være ærlig med seg selv.MANGE HAR PRØVD å kategorisere og plassere Heidi, men hun lar seg ikke helt sette i bås. Ikke er hun bare en bistandsdame eller organisasjonsdame og heller ikke en næringslivsdame. Hun er ikke enten eller, men både og. - Jeg er en «crossover»-dame. Jeg kan litt være begge deler, både og om du forstår. Jeg har mange ulike sider i meg selv jeg liker å bruke. For eksempel kan jeg være veldig verdikonservativ, samtidig som folk oppfatter meg som veldig liberal, forklarer Heidi med begge armene.- Det er en glede å kunne bruke flere ulike sider av seg selv. Jobbe på tvers av ulike grupper, jobbe opp mot næringslivet, frivillige organisasjoner og arenaer der alle kan møtes. Heidi er alt på en gang, en fargeklatt som er intenst til stede i alt hun foretar seg, sier en venninne. Hun tenkte å bli sykepleier og tok hjelpepleierutdannelse på videregående, men ombestemte seg. 23 år gammel kom hun til Kristiansand fra Bærum for å studere TV-journalistikk på Mediehøgskolen. Nå er hun 40 år og er midt i 40-års forløsningen som hun kaller det. Forløsningen består av motorsykkel- og slalåmkjøring, men nok om det. Hun flyttet sammen med en utkåret i Kristiansand og fikk sønnen Severin, som nå er åtte og et halvt år. Nå er de bare mor og sønn, og kjæresten, Tony, som bor i Oslo. - Jeg tror kanskje Severin er litt forelsket i meg for tiden. Han har vært sånn i flere måneder, han har en hengivenhet som er veldig skjønn, småler en sjarmert mamma. TIDEN HJEMME som mamma er den mest verdifulle, hun orker ikke en sånn heseblesende tilværelse, løpe hit og dit og opp og ned. Energien henter Heidi når hun er ute blant folk.- Jeg er sånn skrudd sammen at jeg blir fort ferdig med noe. Jeg greier å komme meg gjennom ting og komme videre, har ikke noe hang til bitterhet. Selv når det har vært veldig tøft har jeg ikke falt helt ned i kjelleren. - Hvis du tør å være ærlig om ditt liv, gir du meg en mulighet til å være ærlig om mitt liv. Alle har noen drømmer og forestillinger om hvordan livet er, og det kan til tider være slitsomt å opprettholde. - Hva er dine drømmer og forestillinger om livet?Stille.- Å oppleve at jeg er der jeg skal være og å være stolt av valgene jeg gjør og gjøre det som er riktig for seg selv. Det handler også om å forankre seg, at en kan stå stødig inni seg selv om ting utenfor kan være ustødig.- Har du den forankringen?- Ja, jeg føler jeg forankrer meg mer og mer gjennom livet. Jeg blir for eksempel utfordret på det nå som det er mange uavklarte ting rundt meg. Jeg jobber som frilanser, og vet ikke hva jeg gjør på etter 17. oktober. Kjæresten min bor i Oslo, jeg bor her. Det ligger i sakens natur at det er usikkert. Jeg tror man blir den man er etter hvert, men at å etablere seg selv tar mange år - ja kanskje hele livet. Opplevelser en har er med på å foredle deg som menneske. - Hvilke opplevelser da?- Noen ganger ser ikke livet nødvendigvis ut som jeg hadde håpet. Det har hendt at jeg har skammet meg over ting, og ønsket å skjule livet litt. Jeg har følt meg avmektig. Heldigvis har jeg ikke tendenser til rus, depresjon og psykiske problemer, og kan derfor komme meg raskt på beina igjen. Noen ganger har jeg sittet og kjent at her jeg er nå, er det så vondt. Men man dør ikke av det, det går an å stå der litt. HEIDI FØLER ENNÅ at hun er underveis i livet, på vei mot der hun skal være. - Jeg blir utfordret på mine holdninger hele tiden, og forhåpentligvis har det å jobbe med TV-aksjonen gjort noe med mine holdninger. På samme måte som jeg ønsker at TV-aksjonen kan utfordre andres holdninger, slik at vi kan få et samfunn som ivaretar hverandre bedre. Hun kan ane at mange tror hun er full av selvtillit. Men Heidis og TV-aksjonens mantra er nettopp «Folk er ikke bare det du ser». Ei heller Heidi.- Jeg er avhengig av respons og kan være sårbar og sjenert. Jeg har erfart at marginene i livet kan være små. Slår jeg en passerring rundt min nærmeste omgangskrets, finner jeg mange som sliter tungt innenfor den radiusen. Både folk som har rusproblemer og andre problemer. Og jeg er ikke fra en belastet familie i det hele tatt. Hun prater mye om det å minske avstanden mellom folk, og går i bresjen for TV-aksjonens gjestebud.- For et nydelig ord det er. Å ha gjester, møtes, gjøre noe positivt. Å skape gode møteplasser mellom mennesker som ellers ikke ville truffet hverandre, for å bygge ned fordommer og skape forståelse.- Hvem ville du invitert til ditt eget drømmegjestebud?- Å. Da vil jeg invitere mange forskjellige folk som kan få meg til å le og som også kan leke! Jeg har mange ulike venner, det er så morsomt og gir energi å kjenne ulike slags folk. Heidis kjæreste sier det slik: Heidi er et helt gjestebud i seg selv. Etter at jeg traff henne er min historie snudd opp-ned. Tilstedeværelsen hennes og måten hun setter seg inn i temaer og problemstillinger gjør at en føler seg verdsatt.REGISSØR HEIDI avvikler kommende uke enfinale der hun skal tenne folk i forkant av aksjonen.- Jeg har dessverre ikke kontrollen på alle rollene, har ikke «final cut», sier hun. Og:- På ene siden kan jeg motivere folk, på andre siden tror jeg faktisk mitt engasjement kanskje kan lamme folk. Jo da, når hun tenker etter er hun nok kanskje en perfeksjonist, innrømmer hun. Har lett for å ergre seg over de ti prosentene som ikke gikk som det skulle i stedet for å se på de 90 som gikk bra. Heidi ligger langt over sin egen bedømming, sier en venninne. - Nå i TV-aksjonen har jeg klart å snu litt på flisa og være glad for alt som går. Jeg setter i gang mye. Man får ikke til alt, men man får til mer når man prøver mye. Det er kreftaksjonen som er den store TV-aksjonsvinneren, så jeg er spent på hvor mye penger vi får inn til mennesker med psykiske lidelser. Det er gjerne mindre prestisje å si at en har en psykisk lidelse enn at en har kreft. Hun ble engasjert og motivert til å være med på TV-aksjonen uten at hun egentlig hadde tenkt det i år. Men da hun kom ned til bymisjonen gikk det ikke lang tid før hun var inspirert- Jeg burde kanskje ikke si det, for jeg snakket så høyt om det i fjor, at det var siste året. Men nå mener jeg det, dette er siste året, sier Heidi Aasen og smiler lurt.