KRISTIANSAND: — Nå er den siste boka i en serie på totalt fem klar for trykkeriet. Hva handler de om?

—  Kirkeårets tekstrekker. Det vil si kommentarer til tre tekstrekker for hver av årets omtrent 70 helligdager, altså totalt 230 tekster. Pluss noen ekstra, så som Jonsok, Olsok og Mikkelsmesse og sånn. Nå kan pensjonisttilværelsen ta til.

— Dette prosjektet startet du altså med mens du fortsatt var biskop og preses?

Infarkt

— Ja, og arbeidsbelastningen ble nok i meste laget. Smellen kom i februar i fjor. Jeg hadde vært på en krevende visitas i Vinje, og kjente meg noe klein. Det viste seg å være hjerteinfarkt. Men legene i Arendal er flinke, som fikk meg på beina etter å ha åpnet en åre via armen. Etter en natt på sykehuset der og en natt på sykehuset her, var jeg hjemme igjen. Og etter én måneds permisjon var jeg tilbake og fikk fullført jobben før jeg gikk av i mai.

— Så flyttet du ut av bispeboligen og inn i leilighet på Lahelle. Når besluttet du å forbli sørlending?

— Mot slutten av yrkestiden. Alternativet var Oslo, der jeg er fra. Men der er ikke mange gamle kjenninger tilbake. Det er langt flere bekjente her. Dessuten kom farfar fra Øyslebø. Der skal jeg forresten holde 17. mai-talen i år.

Hva er planen nå?

Litt pes

— Å pleie legemet. Kanskje finner jeg et institutt som kan gi meg litt pes. Det er vel ikke tilstrekkelig med gågruppa, 10-15 mannfolk som spaserer tur hver onsdag. Dessuten har jeg mange uleste bøker. I tillegg vil jeg reise litt.

Hvor da?

— Ut i det blå. Skriv gjerne at jeg fortsatt er prest og har vikariert i Birkenes, Søgne og på Flekkerøy.

Din gamle tittel, professor i praktisk teologi, fjernes vel heller ikke med pensjonsalderen?

— Den vedvarer.

Hva var mest krevende i løpet av 13 år som biskop?

— Sykdom og interne konflikter. Men de vanskelige konfliktene var heldigvis ikke så mange som man kunne frykte. Noe av det fineste å se tilbake på, er møter med mange flotte mennesker.