— Vi er her i dag fordi mange nok mennesker trodde nok på oss. Når vi nå er i gang igjen for fullt, er det en sann fryd å gå på jobb om morgenen. Vi slår rekorder hver eneste uke!
Geir Ausland (44) er en lang mann fra Gjerstad med doktorgrad i miljøfysikk. Og han er sjef for Elkem Solar, dette prakteksemplet på forskningsbasert, grønn, fremtidsrettet, sørlandsk prosessindustri som ble besluttet bygd i november 2006 og stod bejublet ferdig i 2009 — for så å legge ned produksjonen i to år fra 2012. - En noe utradisjonell hendelsesrekke, Ausland?
— En handelskrig ligger bak. Kineserne pøste ut solcellesilisium til de grader at begrepet «solarkrigen» dukket opp. Det var krangling på toppnivå mellom EU og Kina, anklager om dumping og tilløp til straffetoll og full handelskrig. Prisene lå på et nivå som gjorde at vi simpelthen ble nødt til å stenge produksjonen - selv om vi hadde nådd alle produksjons- og effektivitetsmål med god margin. Det ga oss to utfordringer: Beholde organisasjonen intakt og jobbe videre med forbedringer for å styrke konkurransekraften når tiden var inne for å åpne igjen. Det tok to år.
- Lyktes dere?
— Det vil jeg si. Vi klarte å beholde folkene våre, som vi er helt avhengige av. Noen jobbet en periode hos søsterbedrifter innen Elkem-konsernet, andre ble leid ut eksternt - til Jernstøperiet, for eksempel. Enkelte ble til og med sendt til fabrikker i Kina. Faktisk ønsket flere å dra dit enn vi kunne sende. Samtidig ble det både investert og jobbet systematisk med produksjonsprosessen her på Fiskaa. Det har gitt resultater. Da bedriften hadde fått opp farten etter oppstart i 2009, lå produksjonskostnaden på 38 dollar per kilo for det superrene solcellesilisiumet vi jo produserer. I dag er den mer enn halvert og vi har identifisert muligheter for nok en halvering.
- Du verden - snakk om kontinuerlig forbedring! Hvordan har dere fått det til?
— Mye dreier seg om å bli flinkere til å utnytte råstoffene, altså bedre materialutnyttelse. Ett aspekt er at etter hvert som prosessoperatørene ble mer fortrolige med produksjonen, fant de ut at vi egentlig ikke trengte så spesielle og dyre råstoffer som vi først trodde. Et annet, som samtidig er et eksempel på hvor kreative folk er, er at de støpekarene som skal tåle flytende silisium på 1500 grader, nå kan brukes 200 ganger før de må byttes. Opprinnelig trodde vi de tålte 20 ganger. Når de koster masse penger, betyr det mye.
- Flinke folk?
— Utrolig mange flinke folk. Mange av prosessoperatørene har jo bakgrunn fra det gamle Fiskaa Verk og var med på å designe solarfabrikken. De er kjemperutinerte, og her jobber de tett sammen med eksperter på akademisk toppnivå. Og det må jeg si; den norske modellen er unik. Den preges av flate strukturer og er gjennomsyret av forbedringsinstinkt og vilje til å få ting gjort. Her sitter ikke folk og venter på å bli fortalt hva de skal gjøre. De går på jobb for å gjøre det bedre enn i forrige uke. Inne i en korridor her henger det et bilde fra 1904, da den industrielle aktiviteten på Fiskaa kom i gang. Det er tre like store bygninger: en direktørbolig, en bolig for den assisterende direktøren og selve produksjonsbygget. Tenk hvilken vei vi har kommet på 110 år!
- Langt nok til at en solcellefabrikk i høykostlandet Norge kan konkurrere med kinesere?
— Vi har en unik produksjonsteknologi. Hovedpoenget er at vi klarer oss med en prosess hvor silisiumet bare gjøres flytende, ikke varmes opp til gassform. Det betyr at vi klarer oss med langt mindre energi enn konkurrentene. Og når energi er dyrt, betyr det mye. I tillegg er vi altså blitt stadig bedre på materialutnyttelse og produktkvalitet. Når det er sagt, er vi forberedt på å måtte snu oss rundt når som helst. Solarkrigen er ikke avblåst ennå.
- Men er solceller en økonomisk bærekraftig metode å skaffe energi på?
— Jeg ser klare paralleller til it-industrien. Tenk på pris-/ytelsesforholdet for en pc i 1990, kontra i 2014. Allerede i dag, for bare 4000 kroner, kan hvem som helst kjøpe en solcellemodul som produserer inntil én kilowatt i 30-40 år fremover. Problemet er at monteringen foreløpig er dyr fordi teknologien er så lite utbredt. Men selv uten subsidier er solceller konkurransedyktig i dag, og det er allerede installert så mye kapasitet rundt om i verden at det tilsvarer 10-12 ganger Norges årlige, gjennomsnittlige energiforbruk. På mange måter kan vi si at vi er der i dag som vi for får år siden trodde at vi skulle komme i 2020. Og veksten bare fortsetter - i økende tempo - men det er klart at ikke alle liker det. For når én energiform vinner fram, går det på bekostning av andre.
- Oppleves det som spesielt å ha kinesiske eiere når nettopp Kina startet solarkrigen?
— Jeg kan bare spekulere i hvordan ledelsen i Bluestar har opplevd de siste årene. Men jeg konstaterer med glede at de har støttet opp om Elkem Solar, og følgelig har tross på oss. Ellers er det vel bare å si at de markedskreftene vi har vært utsatt for, har vært uvanlige.