Jeg hadde skrevet ferdig bloggen før Det Store Løpet. En sånn sur og gretten en, med formuleringer om Bøygen, treningshat, pulsklokke-mani, anti-helt takketale og med en glitrende mørk sprek regel til slutt.

(Det er aldri for sent å snu, med mindre alle vet at du skal løpe halv-maraton.)

Plutselig sa det pling på Facebook-gruppa til Sprek-prosjektet. Sprek-Eva hadde fått den brillefine ideen om at det ville være supersmart å løpe en mil i Mandal i Sørlandsløpet. Uheldigvis likte Super-Finn ideen og dermed dukket det helt plutselig opp på treningsprogrammet.

Jeg syntes det var en hel-kørka idé, men gruppepress funker fortsatt fint og dermed bar det i vei til Mandal.

Startskuddet gikk, og jeg la i vei, det gikk ikke fort, det var ikke noe pent, men det gikk i riktig retning, nemlig fremover.

Jeg løp i ensom majestet på andre runden, er litt usikker på om det er ensom majestet når det ikke var noen andre igjen som løp, men det var uansett en veldig fin tur.

Ikke gikk jeg et sekund heller, alt var løping.

Jeg la inn den planlagte sluttspurten etter å ha dradd hjertepumpa godt oppover de to siste kilometerne.

Dessverre hadde jeg ikke tenkt på at de hadde premie-utdelingen til resten av gjengen som var ferdig en god stund før meg.

Ikke så jeg smart ut, og ikke følte jeg meg sånn heller. Men har en bestemt seg for å beine i mål, så gjør en det.

Jeg fikk tiljubling, og det var sikkert en høyttaler-stemme også der et eller annet sted.

Du verden. Nr. 49 av 50, 1 time og 10 minutter på 1 mil i Furulunden, det beste sted i Universet å løpe for en høyst tvilsom Sprek-kandidat.

Fævennens journalist fikk et billig bytte da jeg slang meg ned på grusen i full utmattelse og jeg fikk det klassiske «Hva føler du nå?«

Det kom egentlig mest grynt og stønn til svar, men sannheten var at jeg var i tilnærmet delirium.

Min første mil, i et løp, der jeg kom i mål.

Resten av deltakerne skjønte ikke engasjementet mitt, de aller fleste som deltok var nok av det slaget som løper til og fra jobb, litt etter middag og mye før frokost også.

Likevel var de så høflige at jeg fikk en premie. Om det var på grunn av den fantastiske innspurten,eller fordi deltakertrøya hang som et sprengt pølseskinn over kulemagen, eller kanskje de bare hadde en til overs, det vet jeg ikke, og jeg gir fullstendig blanke blaffen.

Så, der kom altså oppturen min i Sprek-prosjektet, en ordentlig en, fordi nå er det et lite håp her.

Jeg skal nå altså ifølge avansert matematikk, se forrige blogg,være kapabel til å muligens jogge en halvmaraton.

Jeg tipper løpet til lørdag blir av samme slaget, ensom majestet blant de aller siste, men samme kan det være, kommer jeg til mål så er det full seier uansett.

Sveins sprek regel nr. 6: Det er aldri for sent å bli sprek, selv om en må til Furulunden for å oppleve det.