Selv om det ble 0-1-tap i onsdagens privatlandskamp mot England sitter jeg her på pressetribunen på mektige Wembley og tenker at det ikke var så ille sett med norske øyne.

For det nye norske landslaget, som nærmest er blottet for stjerner og store profiler, virker både harmonisk og å være opptatt av å jobbe for hverandre. Brorparten av spillerne har fremtiden foran seg (snittalderen på de som startet kampen var bare 23,8 år), og de er sultne, noe som kanskje ikke var tilfelle med noen av de rutinerte spillerne som nylig har takket for seg.

Mot England handlet det i 1. omgang nesten utelukkende om å forsvare seg. Stefan Johansen & co, slet med å holde på ballen og få i gang særlig mye eget spill. Og helt på topp var Joshua King knapt involvert i det hele tatt. Norske sjanser var helt fraværende.

Arild Sandvik kommenterer.

Men defensivt var Høgmos disipler både disiplinerte og gode. Særlig det nye midtstopperparet Håvard Nordtveit og Vegard Forren opptrådte resolutt, og hadde stort sett full kontroll på Wayne Rooney og Daniel Sturridge.

Hele det norske laget lå kompakt, og bortsett fra at Raheem Sterling og Leighton Baines skapte litt trøbbel på den norske høyresiden, så var Ørjan Nyland i det norske målet tilnærmet arbeidsløs. Det er spesielt på bortebane mot en så stor nasjon som England.

Og med tanke på at det i flere av de kommende kampene i EM-kvalifiseringen er tøffe oppgjør mot solide lag, så var den defensive treningen meget god å ta med seg inn i høsten.

Offensivt ble det også mer sving på sakene etter hvilen. Joshua King fikk en stor mulighet etter 49 minutter, men headingen hans ble mesterlig reddet av Joe Hart. Det ble Norges eneste store sjanse i kampen, men også i det påfølgende kvarteret rystet Norge England en liten smule. Ruben Yttergård Jensen viste blant annet hvilken eminent teknikk han har på sitt beste.

Midtveis i omgangen glapp det imidlertid for høyreback Omar Elabdellaoui, som kom på etterskudd i en løpsduell med Sterling. Det endte med et fortjent straffespark som Rooney satte kontant i mål. Deretter byttet begge lagene mye og kampen døde litt hen. Norge mistet strukturen mer og mer for hvert bytte som ble gjort, men klarte å hindre de engelske stjernene flere scoringer.

Kampen på Wembley var Høgmos ellevte som norsk landslagssjef. Så langt har han vunnet bare én, spilt uavgjort fire ganger og tapt hele seks kamper. Statistikken er så dårlig at vi må tilbake til slutten av 80-tallet for å finne en norsk landslagssjef som har hatt en verre start i jobben — nemlig Ingvar Stadheim.

Likevel var det altså såpass mye positivt å spore at jeg mener det er grunn til å være betinget optimist. Dette landslaget bør ha store utviklingsmuligheter de neste månedene og årene, og i gruppe med Italia, Kroatia, Bulgaria, Malta og Aserbajdsjan bør mulighetene absolutt være tilstede for avansement til EM-sluttspillet i Frankrike om to år. Det er tross alt de tre beste som går videre, enten direkte eller via playoff.

Det er lov å håpe at kampen på Wembley var ett skritt i riktig retning. Det er lov å håpe at det norske landslaget igjen skal engasjere og bevege nasjonen. Slik Kjetil Rekdal & co. gjorde nettopp her på (gamle) Wembley for 22 år siden.