Bleikfeit kontorrotte søker nødhavn!

I mine glansdager var jeg ei gaselle på bommen, en djevel i spagaten, medaljevinner på 60-meteren og lynrask venstreving på parketten. Det var den gang. I dag er jeg 34 år, småfeit, tungpusta — og forrige gang jeg runda 3 km uten varige mén, var da jeg måtte løpe Hareheia rundt på ungdomsskolen. Jeg trenger hjelp!

I løpende tilstand protesterer knærne som skakkjørte kjerrehjul; lungene får akutt innbilt kols; og viljen blir like rakrygga som ei blåklokke i regnvær. På en god dag kan jeg kanskje forsere 15 minutter med noe som ligner jogging, men det er verken lystbetont før, under eller etter. Så derfor gjør jeg det ikke. Jeg er med ujevne mellomrom i småsvett bevegelse på treningssenteret (når jeg husker hvor jeg la adgangskortet), og kommer meg noenlunde greit gjennom en kort spinningtime, noen lengdemeter crawl eller to armhevinger, men evnen til å overanstrenge seg nedkjempes litt for ofte av evnen til å ta en lang dusj.

Jeg har en tendens til å tro at jeg alltid skal komme raskt i form - og selvsagt like fort inn i de gamle dongeribuksene. Jeg går hardt ut, starter med melkesyre og kapitulerer nærmest uten å merke det. Jeg melder meg på Sommerløpet (og har også gjort det i år), men stiller ikke på startstreken, og jeg lærer nok aldri før jeg innser at jeg trenger litt mild tvang, en dytt i konkurranseinstinktet og trusler om offentlig ydmykelse. Det er motivasjonen min, det! Det og troen på at livet vil bli bedre om kroppen blir lettere og pusten friskere. Det kortsiktige målet er kanskje å fullføre Sommerløpet for egen maskin, men i lengden er det min personlige folkehelse som får pokalen. Jeg har vært i form (selv om det er lenge siden), vet hvor deilig det er å bo i en sterk kropp og flytter gjerne inn dit igjen.

Vitale og ikke fult så vitale data:

Jeg er unnfanget på 70-tallet, og så dagens lys 20. mars 1980. Mine foreldre bestemte at jeg med stolthet skulle bære navnet Eva. Jeg er oppvokst på Mandals beste bygdekant, men er nå bosatt på Søm i Kristiansand. Der bor jeg sammen med en flokk standhaftige hybelkaniner. Hver morgen tar jeg bussen til UiA, hvor jeg jobber som doktorgradsstipendiat i statsvitenskap. På kveldene tror jeg alltid jeg skal på trening, men ender oftest opp på et bystyremøte eller i et annet politisk fora. Vekta mi får du aldri, men jeg rager 173 cm over asfalten, har svømmeknappen, en utvaska trenings-BH og flere par gamle joggesko i skapet. Jeg er heldigvis i mål med #sommerkroppen2014. Prosessen bestod av å stadfeste at det er sommer, jeg har en kropp og vi er i 2014. Voilà!

Dere fortjener en høythengende pris om dere klarer å få meg til å gjennomføre 21 km på asfalt før sola går ned dagen etter løpet, men siden dere åpenbart liker ekstreme utfordringer, stiller jeg med glede ferien, en fleskete kropp og litt mager lungekapasitet til deres disposisjon. Jeg trigges enormt av (u)muligheter, og lover å gi alt - men kan ikke garantere at noen av oss får det lett på veien.

Det verste er at jeg egentlig liker å løpe.

Jeg bare hater å ikke få det til.

Ikke si det til noen.

Hilsen Eva Kvelland

— stinn av melkesyre før start, men med fint lite å tape.