Jeg bor i en tidvis kald by. Med en kulde som ikke kommer fra himmel og værguder – men fra mennesker.

I Kristiansand oppholder det seg mennesker som sitter på gata og ber om en slant i koppen. De har ingen steder å dusje, de har ingen steder å gå på toalettet og flere av dem sover ute – også i vintermånedene. Likevel mener mange politikere – fra både høyre— og venstresiden – at vi ikke skal hjelpe.

Eller for å sitere ordføreren i Kristiansand: ”Vi må ikke være så naive at vi setter opp et mottaksapparat for narkotikaomsetning”. Jeg tror faktisk ikke at fattige europeere trekker til Kristiansand fordi vi kan tilby noe så luksuriøst som ei toalettskål og en dusj på deling. Kall meg gjerne naiv, men det er vårt fordømte ansvar å gi de som oppholder seg i byen vår et minimum av verdighet.

Det må være lov å strekke frem ei hand når du sliter som verst. Det er det selvsagt lov å være uenig med meg i , men debatten mister fotfeste når Vidar Kleppe uttaler følgende: “Jeg vil ha et lovforbud mot tigging for dem av utenlandsk opprinnelse.” Og følger opp med: “Det er en forskjell på den tiggingen som begås av slitne rusmisbrukere og dem som kommer fra Europa” Nei, Vidar, det er faktisk ikke det. Nød er nød – uansett om du er født i Norge eller Romania.

Men noe av det kaldeste med debatten om tigging, er at den preges av et ønske om renovasjon og gruppetenkning. Hør bare hva som er viktig for ordføreren i Kristiansand: ”Jeg er ikke for kollektiv avstraffelse som et prinsipp, men det kan virke som om vi har behov for et slikt system for å kunne beskytte våre egne”. Beskytte våre egne og kollektiv avstraffelse. Vi skal altså si nei til alle som har havnet så langt nede i velstandshierarkiet at de må krype for velfødde sørlendinger med en kopp fra 7/11. Og vi skal si nei fordi vi skal beskytte våre egne.

Vi som politikeremå bli flinkere til å stille oss spørsmålet: Hva er egentlig vår jobb?

Og det er ikke vår jobb å sparke de som ligger nede.

Noen ganger så er det faktisk vår jobb som ansvarlige folkevalgte å gjøre det riktige – selv om det møter stor motstand. Og når jeg leser alt det grumset som blir uttrykt – under fullt navn – i debattspaltene på nettsidene til Fædrelandsvennen og andre steder, så blir jeg mer sikker og mer tydelig på hvordan jeg mener vi skal behandle mennesker som oppholder seg i byen vår.

Guri Melby skriver følgende i en kronikk i dagens VG: ”Det er i kampen for enkeltmennesket at det liberale møter det sosiale, at individuelle rettigheter møter kampen for de svakeste og mest avmektige blant oss.” Det er kjernen i hva jeg forventer av meg selv som politiker. Og det gjelder også for fattige mennesker som ber om en slant – uavhengig av om de kommer fra Norge eller et annet land.

Jeg aksepterer ikke et kaldt Kristiansand – selv om det måtte gjøre meg upopulær. Og som Trine avsluttet med: Det har liberalere alltid turt!