SONGDALEN: — Stian reiste rundt halv ti på formiddagen. Det var en onsdag, og han hadde bestilt service til mopeden på Sørlandssenteret. Det siste han sa til meg før han dro var at jeg ikke trengte å være redd. Han skulle kjøre forsiktig, sier Karin Mølland. Mammaen til Stian likte ikke helt at han skulle kjøre så langt på moped. Det hadde han ikke gjort før. Hun spurte tre ganger om han kunne la være å dra denne dagen. Gutten på 16 år insisterte likevel på å reise. Og når han først hadde bestemt seg for noe, var han ikke til å rokke. - Litt over tolv ringte det på døra. Det var presten som kom imot meg. Først trodde jeg det var noe med Helge siden han har hatt litt problemer med hjertet. Presten sa det gjaldt Stian, og fortalte at han hadde vært utsatt for en ulykke. Sjansen for at han ville dø var 99,9 prosent, sier Karin. Helt uvirkelig

Helge var på jobb hos NCC Asfalt. Karin prøvde å være sterk og ringte ektemannen og fortalte om ulykken. At Stian antakeligvis var død. Han hadde sklidd på veien og krasjet med et motgående kjøretøy sør for Mosby. Hjelmen var ikke strammet ordentlig til, og hadde falt av.- Det var helt uvirkelig. Jeg kjørte rett hjem med en gang. Egentlig var jeg vel ikke i stand til å kjøre bil, men det tenkte jeg ikke på da, sier Helge. Deretter bar det rett på sykehuset. Presten kjørte dem. Stian var død da de ankom.- Jeg grudde meg forferdelig før jeg skulle gå inn til ham og var stiv i hele kroppen. Bildet av ham i sengen sitter klistret fast i hodet. Det kommer jeg aldri til å glemme, sier Karin. Hjemme på Nodeland satt storebrødrene Tommy (25) og Frode (22). Foreldrene er usikre på hvordan de har taklet lillebrorens bortgang. Det er fortsatt vanskelig å få dem til å snakke om tapet av Stian. Husker ingenting

Tiden etterpå har vært tung for familien. Fortsatt synes foreldreparet det er uvirkelig at yngstesønnen Stian er borte for alltid. Dagene før begravelsen husker de nesten ikke noe av. De husker ikke så mye av begravelsen heller.- Vi har blitt fortalt at det var 300 personer rundt graven. Jeg husker kun ti ansikter, sier Helge. Fredag kveld stilte de opp på Bethel i Nodeland og fortalte om ulykkesdagen og tiden etterpå. - Ulykken er ikke helt forgjeves hvis den kan forhindre at andre opplever det vi har opplevd, sier Helge. Greipstad har blitt hardt rammet av ulykker. På dagen én måned før Stian døde mistet Daniel Ljosland livet i en trafikkulykke. De to guttene gikk i samme klasse på Songdalen ungdomsskole og var gode venner.- Da Daniel døde, tenkte jeg mye på foreldrene hans. Jeg tenkte at jeg ikke hadde taklet å miste et barn. En måned senere opplever vi det samme, sier Karin. En enorm støtte

Helt siden ulykken har de vært bevisste på å være åpne om det som skjedde. De har fortalt slekt og venner at det bare er å komme på besøk. - Støtten fra familie, venner, arbeidskollegaer og kompisene til Stian har vært enorm. Den første kvelden etter ulykken var det 50 stykker i stua vår. Støtten har hjulpet mye i tiden etterpå, sier Karin. De er også overveldet over støtten de har fått fra politimann Svein Wærenskjold og prest Jan Austad. Stian hadde mange venner. I alle år har de løpt ut og inn av huset som de ville. Fortsatt kommer de på besøk.- En gang kom det to stykker for å se på rommet hans. Der er alt slik det var da han forlot det. Vi kommer i alle fall ikke til å gjøre noe med det før til sommeren, sier ekteparet. Helgene er verst

På stuebordet ligger en perm full av brev og minner om Stian. Støtteerklæringene har kommet fra fjern og nær. Men fortsatt er hverdagen tung.- Vi jobber begge to, og jeg føler at vi får hverdagen til å gå rundt. Det går lettere nå, men vi har fortsatt våre tunge stunder, sier Karin. Hun synes helgene er aller verst. Spesielt fredag ettermiddag når ungdommene i nabolaget kommer hjem fra skolen. De morgenene hun har fri på jobb er også tunge.- Da pleide Stian og jeg å spise frokost sammen. Matlysten er ikke like god som den var. Det er ikke det samme å sitte ved bordet uten ham, sier Karin. Når savnet blir for stort og det blir kaos i hodet, låser hun døra og går hun ut en times tid. Det hjelper. Alene på heia

Stian ønsket å bli snekker og skulle begynt på Søgne videregående denne høsten. Han var en gutt som visste hva han ville. Sta, men likevel lett å ha med å gjøre. Omsorgsfull og blid. Konfirmasjonspengene fra i fjor ble resolutt satt i banken. De skulle brukes til å kjøpe et nytt jaktgevær.- I ettertid er det fælt å tenke på at han ikke fikk brukt de pengene på noe, sier mor Karin. Etter ulykken rådet mange ekteparet til å tvinge seg selv til å gjøre ting de satte pris på før ulykken. Derfor har Helge begitt seg ut på harejakt igjen. Jakten var noe Stian og faren hadde sammen.- Jeg prøvde å gå på jakt da den startet 20. august, men det var ikke noe moro. Det går likevel bedre nå. Stian og jeg hadde mange fine timer i heia. Vi pratet i mange timer. Det er klart tankene kommer når jeg nå sitter alene der oppe, sier Helge. Stian hadde en forkjærlighet for hunden Aia som faren og han eide sammen. I helgen vant den sin første jaktprøve.- Det skulle Stian også ha fått opplevd, sier far Helge. heidi.ditlefsen@fedrelandsvennen.no