Fagforeningsfanen til Murernes Union er et fascinerende skue. Øverst er den høyreiste fanen kronet av en rød kappe med gyldne frynser og bokstaver i gull. Seilet er i grått og hovedmotivet forestiller et alter med greske søyler på en rød ornamentert fot. Alteret er i grønt, og sentralt i alteret står en stolt og høyreist skikkelse i hvit dress og vest, skjeggprydet og med skalk, gamasjer og sorte sko. I den høyre hånden holder han en murskje og i den venstre et langt og kraftig vater. Nederst er fanen formet som en hellebard i gullfrynser og med sirlige silkebroderier.Alteret i fagforeningsfanen til Murernes Union forteller om stolthet, betydning, tradisjon og håp. Ikke bare konstruerer og bygger mureren alteret og alt annet som er i mur og mørtel, han har også egenhendig plassert seg selv på alteret. Da fagforeningsfanen ble sydd og løftet for første gang var håndverkstradisjonene og yrket truet av industrialisering, av fusk og slendrian og av lykkejegere som ville inn i bransjen for lettjente penger. Derfor ble det maktpåliggende for murerne å forsvare håndverket, akkorden og tryggheten.Samholdet, kameratskapet og tilhørigheten til yrket dannet den naturlige rammen for opprettelsen av fagforeningen. Det lot seg ikke gjøre å bli medlem av fagforeningen hvis du ikke hadde gått i lære under en murersvenn og avlagt svenneprøven som murer. De som fusket i faget — taskenspillerne - de som solgte seg langt under akkorden og tariffen, ble foraktet og spyttet etter.Slik oppsto et skarpt skille mellom fag og fusk. Mellom organiserte og uorganiserte. Interessemotsetningen mellom eier og ansatt var ofte svakere enn motsetningen mellom håndverker og fusker. Men industrialiseringen av arbeidet og arbeidsprosessene hadde satt håndverkerne og yrkestradisjonene under et voldsomt press. Derfor løftet Murernes Union murersvennen opp på et alter og med et murersepter i høyre hånd, for murersvennen fryktet for fremtiden.Tiden og industrialiseringen skjøt fart, og murere og andre håndverkere mistet etter hvert status og makt. Arbeidsgiverne ble færre og bedriftene større, og håndverket måtte gi tapt for nye produksjonsmetoder og prosesser. Motsetningen mellom arbeidsgiver og arbeidstaker opphevet langt på vei motsetningen mellom håndverkeren og fuskeren. Snart sto de tilmeldt samme fagforening, og fagforeningen ble politisert i takt med økende sosiale og politiske interessekonflikter i samfunnet for øvrig. Ut av fagforeninger, håndverk og tradisjon oppsto fagbevegelsen som til slutt dannet den mektige arbeiderbevegelsen. Samholdet, kameratskapet og tilhørigheten som nå ble dannet, ble skapt i erkjennelsen av at de var arbeidere med felles interesse av å forsvare sine interesser mot mektige arbeidsgivere.Den første tariffavtalen er snart 100 år. Allerede i 1907 underskrev jern- og metallarbeiderne den første landsomfattende tariffavtalen. Dette lot seg gjøre fordi også arbeidsgiverne hadde dannet en landsomfattende organisasjon. Tariffavtalen ga arbeidsgiverne arbeidsfred i tariffperioden og arbeiderne i jern og metall fikk anerkjent sin organisasjon og sine rettigheter som landsomfattende part i et gjensidig forpliktende og bindende avtaleforhold. Begge parter hadde interesser av at avtalen ble opprettholdt og vedlikeholdt. Og snart innså flere og flere arbeidsgivere fordelen av å undertegne landsomfattende tariffavtaler. Både fagbevegelsen og arbeidsgiverforeningene vokste i antall og volum. Men det var særlig i innenfor verftsindustrien, tekstil og prosessindustrien fagbevegelsen hadde muskler til noe annet enn å forsvare oppnådde rettigheter. I denne sektoren ble det utviklet og reist nye krav, posisjoner og rettigheter, hovedsakelig fordi arbeidsprosessen og arbeidet var organisert slik at fellesskapene og felleskapsfølelsen så å si grodde opp av fabrikkgulvet. I andre sektorer derimot, innenfor service og transport, med unntak av havnearbeiderne, var det langt vanskeligere å danne og vedlikeholde fagforeninger og tariffavtaler. Her var arbeidsprosessen i langt større grad oppsplittet og individualisert og organisasjonsgraden lav.Det er overraskende, men ikke uten grunn vi har fått den første streiken om organisasjonslojalitet og tilhørighet innenfor transportsektoren. Transportsektoren er i likhet med resten av næringslivet bundet av landsomfattende tariffavtaler. Arbeidsgiverne er godt organisert og nyter følgelig godt av alle fordeler tariffavtalene gir dem. Men arbeidstakerne i sektoren er av historiske årsaker oppsplittet i ulike organisasjoner men med LO som dominerende avtalepart. I tillegg er som kjent færre organisert og den såkalte gratispassasjeren er godt synlig og i et antall som provoserer.Det er lett å forstå den forbannelsen som oppstår når de uorganiserte uten å yte noe, nyter godt av alle fordelene tariffavtalene gir dem. Både lønn, arbeidstid, ferie og andre velferdsgoder får de servert på fat. Og når de forsyner seg begjærlig av godene og tørker fettet tilfreds av fingrene på dem som har skaffet dem rettighetene, må det bli bråk.Bedre blir det ikke når arbeidsgiverne, som også nyter godt av tariffavtalene, oppmuntrer til etegildet i lønnlig håp om at dette bidrar til å svekke fagforbundene og styrke deres egne interesser. Juridisk er det derimot ikke så enkelt. Arbeidsgiverne er i avtaleforholdet et juridisk selvstendig subjekt, og som sådan står de fritt til å gjøre en tariffavtale, eller en hvilken som helst annen avtale, gjeldende for hvem det måtte gjelde. Selv om tariffavtalen er en bindende avtale mellom to parter, kan arbeidsgiveren også gjøre den gjeldende for andre som ikke har fremforhandlet avtalen. Derimot kan de ikke tilby lønns- og arbeidsvilkår som er bedre enn det tariffavtalen foreskriver for samme kategori arbeidstakere. Men dette forhindrer dem ikke juridisk i å kunne betale f. eks. en sum som tilsvarer fagforeningskontingenten til de som er organisert, for på den måten å oppheve den økonomiske fordelen av å være uorganisert. Styringsretten er uinnskrenket.Konflikten mellom Transportarbeiderforbundet og HSH burde vært unødvendig. NHO har sviktet sin oppdragerrolle. HSH skulle for lengst og i likhet med andre bransjeforeninger i NHO lagt forholdene bedre til rette, anerkjent og sett betydningen av at flest mulig av arbeidstakerne var organisert, slik NHO selv ser betydningen av at flest mulige arbeidsgivere er organisert i NHO. Uansett utfall: Transportarbeiderne har lyst opp den mørke kroken der den uorganiserte med et smil om munnen har gjemt seg for å smatte fettet av fingrene.