Se vennenes avskjedsvideo her: KVINESDAL: I Fædrelandsvennens papirutgave lørdag fikk man et møte med den hardhause 23-åringen fra Kvinesdal. Christer André Lunde var hjertesyk, men levde som om hver dag var den siste. Han var for frisk til å stå i donorkø, og døde 24. januar i år. Foreldrene og vennene ønsket å gå ut i media for å få fokus på organdonasjon.

Utslitt hjerte Det var midt i Norges viktige håndballkamp mot Montenegro for to uker siden. Christer så på tv, og var samtidig sammen med venner på Facebook på den bærbare datamaskinen.

Ved 19.30-tiden gikk han på toalettet. Venninnen på 16 år hørte smellet da han ramlet over ende på badet.

Etter tre operasjoner som 2, 16 og 18-åring var hjertet utslitt.

Det eneste som kunne redde Christer var en pacemaker eller et nytt hjerte – donert fra andre som skulle dø.

Venninnen la ham ut på gulvet. Med gjenopplivingskurs gjorde hun alt riktig.

Så kom mamma Turid. Hun tok over og holdt sønnen i live i 15-20 minutter.

Christer ble kjørt til Kristiansand, lagt i kunstig koma og kjølt ned til 32 grader.

SELVPORTRETT: Christer-André tok dette bildet selv med mobilen da han var innlagt på Rikshospitalet i høst, 19. oktober. FOTO: Christer André Lunde

Fokus på donasjon Sammen med mor og far forteller lillebor Paul-Christoffer (14) om Christer.

De gjør det for å minnes sønnen, broren. De vil også sette søkelyset på organdonasjon.

– Nå vil jeg aldri se det lure smilet hans igjen, tenkte jeg. Men da vi kom for å se ham død tidlig om kvelden, lå han der med det lune smilet sitt, sier Paul-Christoffer.

De mistet sin sønn, men tenker andre kan reddes.

– Vi er på en måte «omvendt» i forhold til dette. Hovedregelen bør være at alle gir organer hvis de faller fra, og heller reservere seg skriftlig hvis man ikke ønsker å bidra, sier faren, Per Yngvar Lunde.

Christer kom aldri til seg selv. Det forvokste hjertet klarte ikke mer.

Populær gutt – Han hadde sinnssykt mange venner. Mobilen ringte hele tiden. Han var alltid i godt humør, og hadde 359 venner på Facebook, sier Paul-Christoffer.

På Facebook hadde Christer åpen profil. Over 160 har lagt inn meldinger til ham.

Nå har broren overtatt mobilen og klokka til storebroren.

– Vi kaller han bare Lille-Christer. Han er 1,82 høy, og snart like høy som Christer, som var 1,86, sier Per Yngvar Lunde.

Med to barn med alvorlige hjertefeil fikk foreldrene forklart at det trolig var en sammenheng mellom deres genkombinasjoner og de to barnas hjertefeil.

Som liten hadde Christer mange infeksjoner og bronkitt. Men etter operasjonen stabiliserte det seg. Han fikk medisiner, og var mildt sagt aktiv.

Familien fikk beskjed om at det trolig ville komme flere operasjoner, men at Christer måtte styre aktiviteten selv. Det gjorde han ved å løpe først over fjellet og renne først ned slalåmbakken.

Aktiv gladgutt Far kommer med bilder av den tekniske fotballbegavelsen.

– Han var toppscorer på småguttelaget og ble tatt ut på kretslaget. Han hadde jo god teknikk, vet du. Og han elsket å stupe og svømme. Han var et veldig idrettstalent. Jeg var så stolt, sier faren.

Som ni-åring sluttet han til og med å bruke medisiner. Det ble lenger mellom kontrollene. Kraftig migrene var et problem innimellom, og han fikk knapt med seg sin egen konfirmasjon. Da han var rundt 15 viste en ny kontroll at hjertet hadde fått for hard påkjenning. Det hadde vokst kraftig, og kirurgen som hadde operert ham første gangen ble sint.

– Han ble sint fordi kontroller tidligere burde oppdaget dette. Men Christers styrke og svakhet var jo at han levde som om hjertet var helt normalt, sier Turid.

– Han sluttet med fotball også. Da de begynte å løpe på langs i stedet for på tvers av banen, hadde han ikke kondis til å følge skikkelig med, sier faren.

– Du må få med at han alltid hadde sånn... guts, sier mor.

– Han var en gladgutt. Glad i livet, og glad i action, sier faren, og illustrerer:

– Han fikk ikke lov å ta «Magasuget» i Bø Sommerland. Det var ikke for gravide og hjertesyke, het det. I stedet begynte han å stupe. Både i Heksegryta og Håfossen i Litlåna.

Feil medisinering Han ble operert som 16-åring og igjen som 18-åring. De la inn noen rør og ga ham kunstige hjerteklaffer. Derfor gikk han på blodfortynnende. Og da han kom fra Rikshospitalet skulle doseringen med blodtrykksmedisinen Renitec firedobles ifølge papirene, oppdaget foreldrene i høst.

– Vi fikk aldri beskjed om den nye doseringen. Hadde han fått medisinen han skulle, kunne han antakelig vært i live i dag. Vi er ikke bitre på noen, men systemet burde lære, sier Turid.

– Jeg vil si vi er oppgitt, frustrert og spørrende, sier faren.

– Jeg er forbanna fordi han ikke fikk nytt hjerte, sier lillebror kontant.

Fulgte drømmen Christer fikk svennebrev som industrirørlegger hos Aker Kværner i Egersund. Mot alle odds forfulgte han drømmen om å jobbe på oljeplattform, etter først å ha blitt avvist med sitt elendige hjerte. På samme vis klarte han som 21-åring å skaffe seg dykkersertifikat, fullstendig uhørt med hans hjerte. Og bildene viser et tydelig bilde av en veltrent gutt i sin beste alder. På ryggen sto det «Carpe Diem» – grip dagen – tatovert inn med store bokstaver.

Foreldrene begynner å le:

– Ha ville ha piercing i «nippelen», men det ville de ikke gi en hjertesyk, da de så de enorme arrene på brystkassa. «Jeg er skogsarbeider og fikk motorsaga i brystet» sa han, og fikk piercingen sin, ler foreldrene.

Han begynte på plattform, i fjor vår fikk han fast stilling som dekksarbeider for Sea Drill på plattformen West Alpha.

TUNGT: Lillebror Paul-Christoffer (14) bar bestevenn og storebror Christer André Lunde til graven fra Kvinesdal kirke. FOTO: Kristin Ellefsen

Siste kapittel Siste kapittel begynner i oktober, da han fikk en infeksjon og vansker med å puste. Han ble behandlet for lungebetennelse. Han ble innlagt, og snart skrevet ut igjen. Men et par dager senere satt han hjemme i sofaen hos foreldrene og hadde kraftige pusteproblemet. Inne på Rikshospitalet ble det klart at hjertet igjen hadde vokst kraftig. Hjertet flimret, og han fikk elektrosjokk for å stabilisere det.

– En lege trodde nesten han så syner da han møtte Christer gående i gangen på sykehuset, etter å ha sett bilder av hjertet hans.

I tolv dager var han på sykehuset og gjennomgikk alle tester, og rådet var klart:

Han måtte settes i kø for hjertetransplantasjon. Som en forberedelse trakk de visdomstennene hans for unngå senere infeksjoner.

– Han hatet tannleger, og måtte trekke alle fire jekslene på én gang. Det var tøffe tider, sier moren.

Sa nei til hjertestarter Den aller siste testen var å sjekke kondisjonen hans. Og det ble et fryktelig vendepunkt. Oksygenopptaket var nemlig altfor godt til å gi ham nytt hjerte:

«Hans prestasjoner er langt over det som disponerer for en umiddelbar innsetting på venteliste for transplantasjon», heter det nådeløst i epikrisen av 5. november.

Inntil det ble nødvendig ville sykehuset sette inn en hjertestarter, som en midlertidig sikkerhet. Men Christer sa nei. Han var skuffet og forbannet fordi han ikke kom på listen, og dro hjem i sinne:

«Utskrevet mot vårt råd, og forlot avdelingen med nattog til Kristiansand den 5.11.» heter det videre i epikrisen.

Foreldrene var engstelig og fortvilet, men de så at han var frustrert.

Han hadde tenkt langt fremover, planla en alternativ karrière som fysioterapeut.

Han ville bygge hus, men kom i stedet hjem med en kjempecocktail med medisiner, forklarer foreldrene.

«Jeg skal bare vente til jeg blir dårlig nok», sa han spydig.

Levde slik han ville

De siste månedene bodde han i leiligheten på Åmot, ikke langt fra foreldrenes hus. Han så video med Paul-Christoffer og venner, kjørte litt rundt, og beholdt stort sett sitt gode humør, inntil han falt om søndag 20. januar.

– Han levde slik han ville. Han levde livet og inspirerte andre til å gjøre det samme, sier barndomskameraten og hans nærmeste venn, Håkon Broadhurst (24), om Christer.

– Da han ble tatt av donorlisten var det en gedigen nedtur. Det var nesten som en protest da han sa nei til å få operert inn hjertestarter, sier Broadhurst.

– Vi planla egentlig å reise til Hovden. Han skulle stå på carvingski, jeg på snøbrettet jeg hadde overtatt fra ham. Vi spiste pizza og koste oss. Jeg tenkte aldri på at han var hjertesyk, sier lillebroren.

Han satt mye og holdt Christer i hånda og snakket med ham de siste dagene før han døde. Han er ikke sint på Christer, selv om han sa nei til en hjertestarter som i dag trolig hadde holdt ham i live.

– Jeg respekterer det valget. Han sa nei og ville heller leve fullt og helt til han ble 25 enn som en prest til han ble 30, sa han.