Vi skriver midten av april 1940, og to kristiansandere tråkker seg oppover Setesdal på sykkel. Navnene er Egill Jahnsen og Adolf Arntsen, og det ligger trolig en god del frustrasjon i tråkkene. De to har syklet gjennom de tyske linjene for å melde seg frivillig hos de norske styrkene i Setesdal, men der finner de motløshet og oppløsning. Egill og Adolf rekker å passe hester en natt før den slitne, våte og sultne hæren trasker sørover for å kapitulere. Nærmere 3000 mann gir opp uten å ha løsnet et skudd. De tror det er håpløst å slåss mot den tyske overmakten.
Men noen få av de norske soldatene nekter å levere inn sine Krag Jørgensen-geværer til de 200 tyskerne på Evje. I stedet vil de ta seg videre til norske avdelinger som fortsetter kampen, og Egill Jahnsen og Adolf Arntsen er blant dem.
— Min far var ikke en som ga seg når han hadde bestemt seg for noe, sier Harald Arntsen. Blant minnene han har fra sin fars krigsinnsats er et fotoalbum uten tekst, og en uniformsjakke som henger utstilt i kjelleren på Arkivet i Kristiansand.
I dekning
— Far snakket aldri mye om det han var med på under krigen, men jeg vet at han brukte denne jakka da han var i Telemark, sier Arntsen idet han viser fram klenodiet. Etter bildene å dømme var Adolf Arntsen trolig sivilkledd da han syklet til Hovden våren 1940. I dag har det blitt folkesport å sykle denne distansen. Men vi kan regne med at både utstyr og føre var mer krevende i vårbløyta i 1940 enn det er når dagens klikkpedalbataljoner suser nordover under det årlige sykkelrittet.
— Far var en idrettsmann som var med på veldig mye. Han var et overskuddsmenneske og en humørspreder. Han var æresmedlem i flere forskjellige klubber, og han var en av dem som bragte orienteringssporten til Kristiansand. Og han brukte sykkelen til absolutt alt, forteller Harald Arntsen.
Det sto altså ikke på fysikken da Arntsen og Jahnsen syklet nordover på jakt etter våpenbrødre. Et sted på veien nordover får de selskap av Olaf Røisland som også kommer fra Kristiansand. Røisland har befalsutdannelse, og trioen bestemmer seg for å gå i dekning på Nystøyl på Hovden. På et bilde i fotoalbumet står en av dem med forkle og en stabel lefser eller flatbrød i hånda. Opp langs veggen står geværene lett tilgjengelige.
— Far fortalte at tyske styrker passerte like forbi denne hytta uten å oppdage dem, sier Harald Arntsen.
Til det siste
Fra Hovden får de tre musketerer kontakt nordover til de norske styrkene i Vest-Telemark. På det meste teller denne avdelingen 230 mann, under kommando av sekondløytnant Thor Hannevig.
Hannevig har hovedkvarter i Vinjesvingen, og disse kampene blir ofte fremhevet som ett av de mest hederlige unntakene i serien av nederlagsfortellinger fra 1940. Avdelingen hadde i oppdrag å stoppe den tyske fremrykningen mot Vestlandet gjennom Telemark og Setesdal. Det klarte de helt til de måtte gi opp 8. mai. Da hadde alle andre norske styrker i Sør-Norge kapitulert, og tyskerne trodde til det siste at de var 1500 mann og ikke 150. Disse hendelsene ble i 1993 filmatisert i filmen «Sekondløitnanten» med Espen Skjønberg i hovedrollen.
— Det hviler en slags helteglorie rundt disse kampene, og hvis far fortalte noe var det gjerne fra det som var kjent som «den offisielle» historien om dem, sier Harald Arntsen.
Blant kampene vi vet sikkert at Adolf Arntsen var med på, var en trefning 4. mai ved Langeidvatn to mil nord for Hovden. 4. mai fikk nordmennene telefon fra Bjåen om at en bil med tyskere var på vei nordover, og soldatene la seg i bakhold med maskingevær ved Urdli. Her var alle våre tre kristiansanderne med, og de sparte neppe på kruttet. Bare to av de ni tyskerne i bilen kom uskadd fra trefningen, og to av dem ble drept. Både skadde og uskadde fanger ble kjørt til feltsykehuset på Edland.
Fanget desertør
— Jeg vet også at far var med på å fange en tysker som hadde gjemt seg i den samme hytta hvor han selv hadde vært i dekning tidligere, sier Harald Arntsen. Om denne hendelsen har Adolf Arntsen etterlatt seg et håndskrevet notat:
«Jeg var den første som gikk inn i hytta. Jeg ropte da «Hände hoch»! Tyskeren strakk armene opp. Da kom en som jeg fikk vite senere var Salomon Jeiskelid. Han brølte så at jeg tror at de hørte ham i Bykle. «Hands up», skrek han og satte munningen av sitt gevær mellom øynene på tyskeren. Mens Salomon holdt ham i sjakk undersøkte jeg ham. Jeg fant en luger i det høyre støvleskaftet, så det er ikke riktig at han var våpenløs», heter det i notatet.
Det hviler en slags helteglorie rundt disse kampene
Det står videre at tyskeren oppga at han var desertør med familie i Polen, og at han ville skutt dersom han hadde sett at det var tyskere som kom mot hytta. Ifølge andre kilder het tyskeren Krutschau, og han skal ha blitt skutt som desertør i Kristiansand etter at de tyske fangene ble overlevert til tyskerne 8. mai.
Gestapo og Grini
Etter at de norske styrkene i Vest-Telemark hadde måttet pakke sammen 8. mai 1940 klarte Adolf Arntsen og de andre å komme seg hjem til Kristiansand uten å havne i fangenskap. Her ble han nær sagt selvfølgelig med i motstandsbevegelsen. 14. november 1944 ble han arrestert av Gestapo og plassert på det beryktede Arkivet. Hva han opplevde her fortalte han aldri noe om.
To ganger ble han tatt ut blant dem som skulle henrettes som straff for andres flukt.
— Det var slik hans generasjon var. De dvelte ikke ved disse tingene. De ville videre, sier Arntsen. Han oppfattet heller aldri at faren var plaget med mareritter eller det vi i dag kjenner som post traumatisk stress-syndrom etter opplevelsene sine under krigen.
En måned etter arrestasjonen ble Adolf Arntsen overført til fangeleiren Grini, før han i mars 1945 ble sendt til en annen leir på Mysen. Her satt han til frigjøringen.
— Han var aldri preget av disse tingene. To ganger ble han tatt ut blant dem som skulle henrettes som straff for andres flukt. De ble lastet opp på busser og kjørt avsted. Det er vanskelig å forstå hvordan han kom seg gjennom alt dette, sier Arntsen.
Fanget bankraner
Etter krigen gjenopptok Adolf Arntsen sin virksomhet både som byggmester og idrettsmann. I likhet med mange andre hjemmefrontfolk var han sentral i opprettelsen av Heimevernet. Men da 72-åringen ble viet en helside i Fædrelandsvennen 19. september 1987, handlet det om noe helt annet:
«Adolf la byens første bankraner i bakken - 30-åring truet til seg 64.000 kroner med ladd hagle», heter det i tittelen. Fædrelandsvennens fotograf har tatt bilde av en smilende opplagt Arntsen der han står inne i lokalene til Sparebanken Agders filial på Lund. Tre opprømte tenåringsgutter forteller om det de så til Fædrelandsvennen: «Det var tøft av den gamle mannen! «Æ skyder», sa ransmannen og holdt hagla foran seg, men den gamle mannen slo til ham rett i ansiktet».
— Nei, far var ikke en som ga seg, sier Harald Arntsen.
Adolf Arntsen døde 8. juli 2007.
Felttog uten kamp - et bittert minne
Lang reise for tyskerne som invaderte Sørlandet