Det er både forståelig og beklagelig.
Forståelig, fordi døra til Bøe Skotøy låses for godt 28. februar.
Beklagelig, fordi det fra da av bare unntaksvis er romslige herresko å finne i Kristiansand, eller på Sørlandet for den saks skyld.
Store sko har alltid vært et varemerke i butikken i Kirkegata, helt siden den åpnet i 1933. Faren, Sigurd, kjøpte butikken i 1981. To år senere kom også Arvid, som har vært sjef siden 1992. Og i likhet med sin far, har sønnen aldri solgt en eneste damesko.
Kun for herrer
— Har du noe imot kvinner?
— Absolutt ikke. Økonomisk sett burde jeg definitivt hatt damesko i hyllene. Noen damer har jo dilla på sko. Statistikk forteller at damer kjøper fem ganger så mange sko som herrer. Årsaken til at slike sko ikke er her, er at folk forbinder denne butikken med sko for menn. Og at den bare er 100 kvadratmeter stor. Dette er forresten den eneste skobutikken i Norge som ikke fører damesko.
Da vil han heller snakke om damene i butikken, og bruker gode ord om så vel Inger Britt Tønnessen som Torhild Nielsen, med trofast fartstid på henholdsvis 27 og 18 år.
I likhet med kvinnelige kunder, har også representanter for skokjeder måttet forlate Bøe Skotøy med uforrettet sak.
En privat eid skobutikk hører også til sjeldenhetene nå til dags.
Dårlige sko
Om årsaken til at han nå gir seg, svarer Arvid Bøe:
— Først og fremst alderen. Jeg har nye knær, trolig fordi jeg har brukt dårlige sko. Nå venter jeg på ny hofte.
— Det er ikke spesielt god reklame for butikken?
— Du kan så si. Kanskje jeg heller bør skylde på uheldige meniskoperasjoner i Farsund for lenge siden.
Har aldri solgt en damesko
En annen grunn til snarlig krok på døra, er riveplanene for kvartalet han leier butikken i, altså Kirkegata mellom Skippergata og Henrik Wergelands gate.
— Hadde jeg vært 15-20 år yngre, ville jeg ha sett meg om etter andre lokaler. Dessuten er det heldigvis sånn at både sønnen og dattera har bedre jobber enn de ville ha fått ved å gå i fotsporene etter meg.
Regnskapet viser at Arvid Bøe har tatt ut en nøktern lønn.
Travhest
— Det er fordi jeg er en nøktern mann.
— Blir det vemodig å slutte?
— Jeg blir stadig mer fortrolig ved tanken, selv om jeg aldri har grudd meg for å gå på jobb. Men jeg kommer ikke til å ha dårlig samvittighet for å sove lenge om morgenen og planlegge lunsj etter frokost.
I det nøkterne bakrommet henger, av alle ting, et bilde av en travhest på veggen.
— Den het Thai Zoot, og levde et sprekt men kort liv. Jeg var medeier i hesten i seks år.
— Kanskje du nå blir medeier av hest igjen?
— Du skal aldri si aldri.