Det er slutt på streikene og den kalde nordavinden. Her ute i Kuholmen jakter svalene insekter i overlydsfart. De hvite syrinene som sprang ut til 17. mai, nikker i brisen fra sør, og valmuen har brettet ut sine kronblader. Det er et varsel om at sommeren er her — i luft og blomsterbed.Men fra Morgenbladet står det et kaldt drag. I en stort oppslått artikkel uttaler Agnete G. Haaland at skuespillerne aldri før har hatt dårligere kår. Hun antyder muligheten for kunststreik.Jeg leser artikkelen med interesse og registrerer samtidig at det bygger seg opp noen mørke skyer i vest. Når jeg titter bedre etter, ser jeg også at syrinene har fått et brunt skjær. Sommeridyllen må ha vært en ren illusjon, og jeg penser fra sansebedrag til virkelighet: Dagens spørsmål er om verdens rikeste land har råd til å sysselsette «alle» som vil være kunstnere, eller må personer med kunstnerkall stadig finne seg i å leve som jeg-personen i Knut Hamsuns Sult?Mange skuespillere for eksempel, er uten både oppdrag og scene. De kjører taxi for å få salt til grøten, og er en utsatt gruppe i et stadig mer brutalt arbeidsmarked. Ved Agder Teater er det bare ansatt en skuespiller fordi teatersjefen ønsker å stå fritt til å engasjere skuespillere etter behov.Markedet for skuespillere er økende, men problemet er blant annet at det utdannes langt flere enn det etterspørres. Agnete G. Haaland, leder i Norsk Skuespillerforbund, krever ventelønn og fabulerer i Morgenbladets spalter om en ukes landsomfattende kunststreik. Kanskje ville en streik få folk til å forstå hva kunsten faktisk tilfører samfunnet? Folk ville riktignok ikke mangle toalettpapir, men kanskje bli møtt av stengte kinodører og delvis svarte tv-skjermer. Tenk deg at Fønix kino, Agder Teater og galleriene er i streik samme helg som Start spiller bortekamp.Må det streikes for å påvise at velutdannede og talentfulle skuespillere er feilplassert bak drosjerattet? Må det streikes for å påvise at kulturen har verdier ut over sitt eget felt. Den gir livskvalitet, glede og gode samfunnsforhold.Det er steintøft å livnære seg som kunstner. Det finnes skuespillere som tjener gode penger, men problemet er at stadig flere går rett fra utdanning til et usikkert økonomisk liv som frilanser. Før var mange skuespillere fast ansatt - de fleste ved institusjonsteatrene, men nå er andelen 63 prosent frilansere. Halvparten av frilanserne tjener mindre enn 150.000 kroner i året. Tenk det, Hedda.Denne uken presenterte fotograf Morten Krogvold boka «Fattig Talt», som tar for seg den skjulte fattigdommen i Norge. Krogvold sa i forbindelse med bokutgivelsen at han har truffet altfor mange som har havnet mellom to stoler i velferdsstaten.I «Fattig Talt» møter leserne ti personer som gir den skjulte fattigdommen i Norge et ansikt. Ingen av dem er kunstnere, men minst én burde vært det. For i Norge faller mange talentfulle kunstnere mellom to stoler. Fattig-Norge er ikke bare alenemødre, arbeidsuføre og minstepensjonister, men også et økende antall frilansere som må ta til takke med en usikker økonomisk tilværelse. Noen vil hevde at vi har for mange skuespillere, men det er snarere slik at det er et stort udekket behov i markedet. Den kulturelle skolesekken, et marked med 650.000 skolebarn, åpner for å gi den frie scenekunsten store inntekter, men det er bare satt av tre millioner kroner til produksjon. Det viser at samfunnet er sultefôret på kulturpenger. Alle de tusener av avslåtte søknader til Den kulturelle skolesekken har avdekket et sug over hele landet, et sterkt behov for å oppleve dans, musikk og drama.Folk lengter etter kultur og opplevelser, og da er det aldeles meningsløst å gjøre kunstnere til drosjesjåfører. Kultur skaper livskvalitet og fortjener større del av budsjettene. Frilanskunstnere må på en eller annen måte sikres oppdrag og bedre økonomiske ordninger for å kunne brødfø seg. I et intervju i Morgenbladet påpeker Agnete G. Haaland at det er behov for nye økonomiske ordninger. Hun hevder også at arbeidsledighetstrygden fungerer grunnleggende feil, fordi den oppfordrer til passivitet. En skuespiller som melder seg ledig, kan ikke skrive på et manus eller kontakte folk de har lyst til å samarbeide med, fordi det blir definert som arbeid - selv om det ikke gir fem øre i kassen.Hun foreslår et nytt system med ventelønn «mellom forestillingene», og krever som rimelig er, at skuespillerne får ta større del i økonomiske suksesser. Det er grunn til å lytte til Haalands utsagn. Noe må jo skuespillerne leve av. De kan ikke gjøre som svalene her ute i Kuholmen, forsyne seg med gratis mat i høyere og lavere luftlag.