Og akkurat DER kom angsten

For drøye tre uker siden sovnet jeg med et bredt smil. Vi hadde sendt Tromsø ned i ulykka, vi hadde brutt en barriere på Alfheim, vi hadde tatt den fjerde seieren på rad. Norges beste fotballag – der og da.

Til og med fruen kommenterte at jeg var i usedvanlig godt humør. Som Start-supporter er det langt oftere grynting søndag kveld, enn munter plystring.

Denne søndagen plystret jeg.

Start hadde tross alt berget plassen.

Trodde jeg.

Etter kampen mot Sarpsborg (1-1) uken etterpå var vi oppe på 32 poeng.

Med hjemmeseier ville vi definitivt sikret plassen i eliteserien, men ett poeng var likevel til å leve med.

Trodde jeg.

Før lørdagens kamp mot Rosenborg gikk jeg gjennom alle tenkelige og utenkelige scenarioer i de kommende serierundene. Jeg er elendig i matte, men slo meg til ro med at 1 poeng mot trønderne ville være nok til fornyet plass.

Men et eller annet sted langt der bak kom en snikende følelse - en følelse av at jeg har bedratt meg selv med et lignende regnestykke før.

Etter 0 poeng mot Rosenborg er det bare å erkjenne at angsten har tatt meg.

Med full styrke.

For de som ikke husker kollapsen i 2007 – da Start rykket ned – skal jeg gi dere en kjapp og brutal oppsummering.

(Ikke les videre dersom du allerede sliter med nattesøvnen)

I 2007 – året da Bjørnebye fikk sparken syv serierunder før slutt, var det de færreste som trodde Start ville overleve. I midtpartiet av sesongen spilte Start 10 seriekamper på rad uten seier.

Som i år.

Med syv serierunder igjen skjedde det imidlertid noe. Start begynte å vinne – tre av fire kamper endte med seier. Start stakk ifra bunnrivalene.

Som i år.

Med tre serierunder igjen trengte Start kun én seier for å berge plassen.

Som i år.

I 2007 var det nesten bare teorien som kunne redde plassen for Odd. Hvittrøyene trengte tre seiere på de tre siste kampene for å nå igjen Start – som lå syv poeng foran rivalen fra Skien. Ingen trodde det utenkelige skulle skje, og her på Sørlandet trøstet vi oss med at Start skulle sikre plassen hjemme mot Lillestrøm, i nest siste kamp, hjemme på Sør Arena.

Akkurat som i år.

Odd vant alle sine tre siste kamper.

Start tok bare ett poeng.

Det holdt ikke. Vi kollapset. Vi rykket ned.

Når jeg legger meg i kveld er det ikke med et smil, men en snikende følelse av at dette har vi opplevd før.

Noen andre med samme følelse?