- Hele bydelen bærer meg fremover

KRISTIANSAND: — Det er en fæl sykdom. Gradvis svekkes muskulaturen, og til slutt fører den til døden. Men selv om jeg har en fæl sykdom, trenger jeg ikke å ha det fælt. Jeg opplever det fantastisk å bo på Hånes, og er så glad for at vi valgte å bli værende da vi trengte ny og enklere bopel. Hver dag treffer jeg mennesker som hilser, tar en prat, som gir en klem, støttende ord. Hele bydelen bærer meg faktisk fremover, sier Oddvar Fredheim.

Han er kjent av mange i Kristiansand. Tre skoler har han vært rektor på: Vigvoll, Hånes og Torridal. I tillegg har han vært lærer på Grim, Strømme og Vågsbygd, han har faktisk jobbet i alle bydeler.

Fredheim har spilt fotball i årevis i FK Donn, og han var trener for kvinnelaget som spilte i toppserien. En meget aktiv mann som er instruktør i både langrenn, hopp og alpint. Ihuga Start-fan er også moldenseren blitt.

Åpenhet

— Jeg kjenner mange, og jeg har valgt å være helt åpen. For meg er det lett, for andre kan det være tungt. Men skal jeg ha

ett budskap til folk, er det åpenhet.

— Når du våger å si hvordan du har det, er det nesten alltid noen i andre enden som ønsker å hjelpe deg eller støtte deg – og som gir deg opplevelser du kan leve på, forteller han.

— Da jeg trengte flyttehjelp fra huset til den nye leiligheten vi kjøpte, kom så mange at jeg ikke hadde arbeid til alle, ler han.

Gråt, klemmer og latter

Vi tar en tur opp til senteret på Hånes for å fotografere. På få minutter har 10-15 mennesker stoppet for å snakke med Fredheim. Det blir gråt, klemmer og mye latter om hverandre.

— Jeg har en hel bydel i ryggen. Forstår du nå hva åpenhet kan gi et menneske? ler Fredheim.

Eleni Xanthopoulos Domansky sitter og selger bøker og forteller oss hvor viktig Fredheim har vært for barna på Hånes. Tårene renner når hun forteller om hvilken fantastisk lærer og rektor han var – en mann som så alle og brydde seg om alle.

— Noen vil si at du får igjen avkastning etter alt du har investert i andre?- Kanskje det, ja, sier han og vil ikke snakke mer om det, før han fortsetter:

— Bitterhet ligger nok ikke for meg. Jeg har en mørk sky over meg. Den skal bli mørkere. Etter hvert kommer tordenværet. Men rundt skyen er det mye blå himmel. Jeg velger den, jeg, sier han og ler.

Fem år

Påsken 2009 ramlet han tre ganger da han gikk på ski sammen med familien på Brokke. Prolaps i ryggen hadde ofte gitt ben-smerter, men dette var noe annet. Oddvar Fredheim gråt og skjønte at noe alvorlig var på gang.

Først 12. desember året etter kom diagnosen: Als. Amyotrofisk lateral sklerose. Samme sykdom som forfatter Axel Jensen hadde. Gradvis lammes og dør musklene. Lungene svikter etter hvert. Taleevnen. På slutten virker bare hjernen. Så kommer døden.

— Jeg er godt oppdratt, derfor gjennomførte jeg møtet på sykehuset uten for mye reaksjon. Men på vei ut i bilen falt kona Åse og jeg helt sammen. Det var knalltøft. Legen hadde fortalt om veien videre. Jeg spurte om jeg kunne leve fem eller femten år. Når svaret er fem, skjer noe inni en, forteller Fredheim.

Taleevnen truet

Nå, et drøyt år etterpå, har det ene beinet sviktet nokså mye. Han sliter med spasmer i arm, ben og overkropp. Det han gruer seg aller mest til er å miste taleevnen. De siste månedene har han kjent at tunga av og til oppleves som når bedøvelsen går ut etter tannlegebesøk.

— Det er jo fryktelig, jeg har levd av kjeften min hele livet, sier han.

— Jeg forsøker å være i nuet. Hver måned merker jeg nye ting jeg ikke kan lenger. Hver gang jeg har den opplevelsen, gråter jeg en stund. Får det ut. Så gjelder det å si: "Nå er jeg her" og gjøre det beste ut av det. Dessverre kommer disse rundene litt fort på hverandre noen ganger. . .

Familien betyr alt

— På den annen side har jeg mye å takke for. Fantastisk støtte, fantastisk helsevesen, fantastisk familie. Jeg har hatt et godt liv, og har et godt liv.

Familien er selvsagt viktigst. Kona Åse, tre barn, to svigerbarn og tre barnebarn gir Oddvar livsmot. Storfamilien og en stor venneflokk betyr mye. To av barna bor på Hånes, datteren Lisa bare 70 meter lenger borte i Kremlestien. Oddvar Fredheim har ikke ord store nok, sier han, om hva familien betyr.

Fra nevrologisk avdeling på sykehuset får han hjelp fra et team av sykepleier, ergoterapeut, fysioterapeut og nevrolog, fra kommunen står et team av fysioterapeut, ergoterapeut, hjemmehjelp og hjemmesykepleie klar til bistand.

Tårene kommer ofte. Ikke minst når samtalen kommer inn på barnebarna.

— Den minste, Oda, er et halvt år. Nylig kjente jeg at jeg må være forsiktig når jeg holder henne. Jeg kan jo ramle. Sånne ting er fryktelig vondt. Jeg hadde tenkt å lære barnebarna fotball. Nå må andre gjøre det. Det er en del drømmer som brister ...

— Men alt som skjer i livet har positive og negative konsekvenser. Sykdommen gir meg for eksempel tid – mye mer tid til barnebarna enn jeg ville hatt hvis jeg hadde fortsatt som rektor. Det gjelder å se den blå himmelen.

Troen

Han har vært aktiv kirkegjenger siden ungdomsårene. Troen gir ham en trygghet.

— Jeg tror jo at jeg kan bli helbredet, men jeg fokuserer ikke på det. Hvem er jeg som kan kreve at jeg skal bli helbredet når så mange andre ikke blir det? Sogneprest Theis Salvesen er innom ofte. Hver gang han går, tar han på kragen og lyser velsignelsen. Det synes jeg er fint. Jeg legger alt i Guds hender, det er en god plass å legge ting. Ferdig med det. Jeg er mer der, jeg. Trygghet, ikke styr. Men jeg ber mye om at jeg ikke må bli bitter og negativ. Det rører meg å høre om alle som ber for meg.

Rullestol

Åpenheten til Oddvar Fredheim har også en annen side. Han er ikke redd for å ta i bruk hjelpemidler. Rullestol er allerede på plass. Om noen uker, hvis saksbehandleren arbeider effektivt, er også handikapbil på plass.

— Da skal jeg ta rullestolen til byen og rase rundt i Markens. For all del: Ikke vær stolt og prøv lengst mulig selv. Jeg tar i bruk hjelpemidlene før jeg må – da får jeg mer glede av dem. Jeg kan gå, men blir sliten. Dermed fikk jeg kun korte turer. Med rullestolen har jeg og kona kunnet gjenoppta våre lange og gode gåturer.

Kajakkpadlingen er det derimot slutt på. Det går ikke.

Oddvar Fredheim vil leve så mye han kan, så lenge han kan. Derfor fokuserer han på den blå himmelen og ikke den mørke skyen.

Flytur til Kroatia

— Jeg orker ikke å gå inn på internett å lese om sykdommen. Det første som står der er hvor fort man dør. Noen rom og tanker velger jeg ikke å gå inn i. Jeg husker jo bildene av Axel Jensen før han døde. Det fortrenger jeg. Vi får ta det når det kommer, ikke kaste bort den gode tiden på bekymring.

— Få endelig med at jeg har bestilt tur for hele familien til Kroatia i september. Gleder meg voldsomt. Forrige helg var jeg på guttetur til Hovden.

Da han prøvde handikapbil holdt hjelpemiddelsentralen på å klargjøre bilbytte for en annen als-pasient.

— Handikapbiler byttes hvert 11. år. For noen få als-pasienter "fryses" sykdommen. Den stopper opp. Legen sa at det gjelder så få at jeg ikke bør tenke på det en gang. Men han med bilen, altså. Tenk hvis ...