Det fortelles at Jesus en gang var gjest hos fariseeren Simon. De lå til bords og spiste. Nå og da kom folk i byen innom, for å smake på maten og høre på praten. Det var gagnbar folkeskikk på Jesu tid. Alle var velkommen til selskap! Alle, utenom en av byens kvinner. Hun levde et syndefullt liv. Hun hadde mye å skrifte for. Simon var ikke interessert i å ha henne i sitt hus. Men så kommer hun likevel. Stiller seg opp ved Jesus og gråter. Bøyer seg ned og vasker føttene hans med sine tårer. Tørker dem etterpå med sitt lange hår. Hun er en ubuden gjest, likevel gjør hun krav på all oppmerksomhet i rommet. Hennes kjærlighet til Jesus er ikke kald eller lunken, den er brennende varm. Jesus møter den ubudne gjesten. Han ser hennes kjærlighet og rop om hjelp. Han møter henne— og stiller henne frem som et forbilde for alle oss andre. Hvordan våger kvinnen å trenge seg inn gjennom lukkede dører? Hvordan våger hun å gjøre entre- i et selskap hvor hun er uønsket? Kan hende henter hun styrken fra en annen ubuden gjest. Som kom til sine egne, men som ikke ble tatt imot. Som opptrådte voldsomt, sjokkerte og skapte forargelse hvor han gikk. Som kjempet seg frem, ble ydmyket og ledd av{hellip} Men som vant frem. Som bar alle menneskers feiltrinn på sine egne skuldre, og vant frem. Etterfølgelse- det er å la blikket hvile på denne mannen. Og så finne kraft til sin egen kamp. Aud Sunde Smemo