— Du kan skrive at folk som gir jernet for å få ting til, trenger litt oppmuntring en gang i blant. Litt ros og stimulans for å lykkes, ikke sur mistenkeliggjøring.Ellen Horn er på vei inn i Kjøita 42 og sitt siste møte som styreleder for Kristiansand Kommunes Energiverkstiftelse, bedre kjent som Cultiva. De siste halvannen timene, under intervjuet med Fædrelandsvennen, har hun spilt på det samme, brede spekteret som kjennetegner henne som skuespiller: fra det dødsens seriøse til det lystig lette. Nå har fotografen trukket henne ut med forevigelse til hensikt. Muligens inspirert av en nydelig høstsol oppsummeres fire pionerår i en pionerorganisasjon på denne måten. I en kronikk på ledersiden i dagens avis utdypes synspunktene under tittelen «Snipp snapp snute. Eventyret som bare så vidt er begynt.» Anbefalt lesning, som det heter i pensumoversiktene.Ellen Horn pakket flyttekasser på sitt kulturministerkontor da forespørselen kom: Om hun kunne tenke seg å bli styreleder for en ny kulturstiftelse i Kristiansand? Kommunen hadde solgt energiverkaksjer for 1,4 milliarder kroner. Avkastningen skulle brukes til å fremme kultur på en slik måte at det ga bedre levekår og flere arbeidsplasser. Og Horn hadde jo det som trengtes av en styreleder: kulturfaglig innsikt, nasjonalt kontaktnett og en stil som ville gagne stiftelsen utad.- Klart det var spennende, og det på mer enn én måte. Den første tiden hadde vi ingen penger å bruke, ingen prosjekter å følge opp og administrasjonen besto av litt hjelp fra en sekretær på ordførerens kontor. Jeg hadde stunder da jeg oppriktig tvilte på at prosjektet ville bli realisert og pengene komme på plass. Da jeg skulle få visittkort, ble det forsiktig antydet at «Kristiansand Kommunes Energiverkstiftelse» muligens var litt tungt? Vi tok kontakt med Trigger Design og fikk i gang en prosess. Noe av det jeg er stolt av, nå som jeg sier takk for meg, er navnet og logoen som ble utfallet. Det har noe å gjøre med signaler om kvalitet.FØRSTE april i år ble Ellen Horn sjef for Riksteateret. Det er hennes begrunnelse for å gi seg i Cultiva. Styrelederjobben ville ikke få den fortjente oppmerksomhet om hun samtidig skulle være teatersjef og skjøtte andre verv.- Jeg er nok for mye speiderpike som lojalt skal yte full innsats overalt hvor jeg engasjerer meg. «Du kan vel ikke klare alle disse styrevervene?» får jeg av og til høre. Ha! Hvem stiller slike spørsmål til mannlige styregrossister i næringslivet? Nei, jeg tror jeg blir nyfeminist! småkorrigerer speiderpiken. Da har hun også erindret omtaler av seg selv som «knapphullsblomst» og «ryddepike» - det siste nok fra sin periode som teatersjef ved selveste Nationaltheatret. («Jeg klarte overskudd i ti år, men hvem blir stående igjen som bautaer? Jo, mannfolk som Stein Winge.»)Ellen Horn avslutter sine kjønnsrelaterte betraktninger med å opplyse at hun er sitert i «Kvinnelig sitatbok» med følgende melding: «Når jeg ser på hva enkelte av mine mannlige kolleger slipper unna med, tenker jeg at hadde det vært meg, ville jeg ha blitt hengt opp etter puppene og spyttet på.» Den er hun godt fornøyd med.Over til noe helt annet, som de sier i radioen.- Blir det trist å sitte på teatersjefkontoret i Oslo når Riksteateret er ute på turné?Ellen Horn lener seg fram over bordet og hvisker svaret. Av uklare grunner fremføres det i tillegg på engelsk med italiensk aksent.- Big problem!Hun vil SAVNE SAGMUGGEN, forstår vi. Savne å være en konstant del av kunstnermiljøet. Blir det for ille, forbeholder hun seg retten til å ta en rolle selv. Ellers gir turnéspørsmålet assosiasjoner til Harald Heide Steen jr. og hans bok «Sett og hørt - en gjenfortelling» fra 1981. Riksteater-reiseruten som er gjengitt der (se rammen), får Ellen Horn til å legge seg flat over bordet og skoggerle.Tilbake til Cultiva.- Fra begynnelsen så jeg for meg kontorer i Kommandantboligen på Odderøya. Kjøita 42, tredje etasje, blir liksom litt bortgjemt. Det er nå så. Også på et annet, viktigere plan har Cultiva en utfordring i å bli synlig. Organisasjonen må bli mer proaktiv når det gjelder å vise spekteret den favner over, konstruktiviteten og kompleksiteten i arbeidet. Alt for mye energi har vært rettet inn mot lite produktive aktiviteter, så som all oppmerksomheten rundt åpne eller lukkede styremøter. Jeg må si det var sårende å bli beskyldt for hemmelighetskremmeri når både jeg og resten av Cultiva-organisasjonen har kjempet som løver for stiftelsens selvstendighet, fotgått Kristiansands kulturliv og støttet myriader av aktiviteter. Men noen stiftere og pressen skulle altså knesette et prinsipp. Da det kom til stykket, viste det seg imidlertid å være storm i et vannglass. Etter det første, åpne møtet har vi snaut nok sett journalister der - selv når de absolutt burde ha vært tilstede. Til gjengjeld lå de i buskene da vi skulle ansette direktør, minnes den avtroppende.Hun tillater seg et annet hjertesukk på vei ut døra.- Hvor langt inn i den dype, seriøse kulturen skal man forlange kommersielt potensial? Alt vi støtter, skal gi effekter i form av arbeidsplasser. Jeg har imidlertid kommet til at det kan være fornuftig å tolke vedtektene litt videre. Å erkjenne at et ekspanderende kulturliv vil øke Kristiansands attraktivitet, slik at folk flytter til byen. I neste omgang vil det gi vekst og bedrede levekår, fremholdes det i korrekt stiftersjargong. Det med «levekår» stammer visst fra Trygve Bratteli.Nå er det jo sånn at Cultiva ennå ikke har fått opp dampen hva avkastning angår. Kristiansand kommune satt så lenge og ruget på pengene at stiftelsen gikk glipp av store rente- og investeringsgevinster. Faktisk har Sørlandets Kompetansefond, med halvparten så stor kapitalbase, hatt like mange penger til utdeling de siste par årene. Men når Cultiva virkelig kommer i gang, vil det vanke mye større bidrag til Kristiansands kulturliv.- Jeg har et litt ambivalent syn på den saken. På den ene side har jeg ønsket at vi kunne ta litt større risiko for å tjene mer. På den annen side har det kanskje vært nok. Det byr på sine utfordringer å sluse så store midler inn i Kristiansands kulturliv.I mange år nå har Ellen Horn drevet allsidig vekselbruk: mellom helt forskjellige skuespillerroller, mellom skuespillerroller og teatersjefstillinger, mellom teaterliv og politisk liv, ispedd Cultiva og andre verv. Overalt har hun ferdes i miljøer med sterke individualister og bred medvirkning i beslutningsprosessene. Sagt på en annen måte: Organisasjoner som er tilnærmet håpløse å styre.- Vekselbruket har vært stimulerende og gitt energi i begge retninger. Et privilegium, absolutt. Men farvannet, med masse ego og talent, er også vanskelig å manøvrere i. Jeg har vel egentlig utviklet en spisskompetanse i nettopp det.- Skal du bli vår nye Wenche Foss og holde på til du er 90?- Slett ikke. Jeg skal gå av ved fylte 62 år og nyte det gode liv: reise og lese.