LINDESNES: — Jeg ber alle politimenn om å tenke seg bedre om før de starter biljakt med blålys og ulende sirener, sier Per Gunnar Vigmostad. For ti dager siden bar han sin nest eldste sønn til graven.
— Mange fedre, mødre og søsken i hele Norge sitter med ødelagte liv etter at politiet har drevet deres kjære rett i døden.
Unødvendig ulykke
Per Gunnar Vigmostad kjemper mot gråten. Sammen med kona Anne Reidun sitter han hjemme på gården i Vigmostad med en uutholdelig sorg. Det er bare noen uker siden parets nest eldste sønn Per Andreas omkom etter en politijakt i Stavanger. I foreldrenes Mercedes endte han sitt liv etter å ha kjørt inn i rekkverket på ei bro. Gutten forsøkte å stikke av fra politiet.
— Han var en hjertegod gutt med livet foran seg. Det er bittert å tenke på at offentlige tjenestemenn jaget gutten vår rett i døden. Det var så ufattelig unødvendig.
Anne Reidun orker ikke å snakke med Fædrelandsvennen, men Per Gunnar vil gjøre det i håp om å redde livet til andres barn. Han håper inderlig at polititjenestemenn tenker seg om mer enn én gang før de starter biljakt med blålys og sirener.
Hadde mistet sertifikatet
— Min sønn var ingen morder eller kriminell. Han rørte verken alkohol eller narkotika. Politiet burde forstått at de sendte ham rett i døden da de startet biljakten gjennom en tunnel, inn i en rundkjøring med en 90 graders sving og videre inn på ei bro. De var kjent, men det var ikke Per Andreas, sier pappa Per ettertenksomt. Han vil på ingen måte forsvare at sønnen kjørte uten sertifikat, men synes likevel politiet overreagerte da de startet biljakten etter ham. Tre uker tidligere hadde sønnen mistet sertifikatet etter en stygg forbikjøring i Kristiansand.
Var svak for høy fart
Per Andreas jobbet hjemme på gården til faren, og hadde planer om å jobbe på en ranch i Texas. Papirene var klarert, men først måtte han få ordnet opp i forholdet han hadde til ei jente i Stavanger. Ønsket om å få treffe henne var sterkere enn frykten for å bli tatt av politiet.
— Han var en usedvanlig snill gutt, men han hadde to svakheter; bil og fart. Vi hadde gjemt bilnøklene etter at han mistet sertifikatet, men han fant dem og tok bilen vår til Stavanger, forteller pappa Per Gunnar. Om sønnen ble vinket inn til en rutinekontroll, eller hva som egentlig skjedde, vet Per Gunnar ingen ting om. Politiet har ikke sagt noen ting etter ulykken. Det er skuffende.
— Men han har trolig fått panikk da han så politiet, og ville forsøke å komme seg unna siden han ikke hadde sertifikat. Kunne ikke politiet bare ha klart seg med å ta bilnummeret, så hadde alt ordnet seg, sier Per Gunnar lavmælt. Han hadde i det minste trodd at politiet ville tatt kontakt med familien og bedt om unnskyldning for den tragiske hendelsen.
Politiet slipper alltid unna
— Vi har ikke hørt noe siden politiet ringte og fortalte om ulykken. Jo, forresten, de ringte og spurte om de skulle sende Per Andreas sin mobiltelefon til oss.
Vigmostad er forundret over at alle andre mennesker i samfunnet blir tiltalt og straffet hvis de gjør noe som oppfattes som klanderverdig, mens politiet alltid slipper unna.
— Hver eneste gang er det slik at de ikke dømmes. Er det rart at den vanlige mann mister all tillit til nye SEFO? spør Vigmostad. Heller ikke i dette tilfellet har han noen tro på at politimennene blir tiltalt eller dømt.
— Jeg trodde politiet hadde fått ordre om å roe ned med biljakter, men det ser ikke sånn ut. Har du noen gang sett eller hørt om at en polititjenestemann er straffet for noe, selv om de har forfulgt unge mennesker slik at de har kjørt rett i døden? Å miste et barn på en slik måte er ufattelig tragisk. Det er underlig at politifolk kan gjøre som de vil uten at det får konsekvenser for dem.
— Jeg ber dere, alle politifolk, vis fornuft, slik at andre foreldre slipper å oppleve dette. Sønnen min kjørte kanskje for fort, og han hadde ikke sertifikat. For høy fart er galt og ulovlig, men det blir verre når politiet bidrar til at den blir enda høyere, sier Per Gunnar.
Lever på minnene
Hjemme i stua på Vigmostad holder han bildet av sønnen sin. Selv om han er ufattelig trist, har han en rekke gode minner å klamre seg til.
— Nå må vi bare bite tennene sammen og forsøke å leve videre. Vi er glade for all støtte fra naboer og venner. Det har varmet godt, sier Per Gunnar. Han håper alle andre kan få slippe sorgen han og kona og de andre barna deres nå gjennomgår.
— Det er så fullstendig meningsløst. Det eneste gode i alt det vonde er at Per Andreas var veldig opptatt av kristendommen. Han hadde bevart barnetroen sin og hadde Jesus i sitt hjerte. Det er godt å tenke på, sier pappa Per Gunnar gråtkvalt.