Det har gått 52 år siden Bjarne Gislefoss forlot Konsmo i Audnedal med kurs for Øst-Kinahavet, der øya Taiwan ligger. Med en klar misjon om å hjelpe fjellfolket i landet — både for deres kroppslige lidelser og å bringe deres tanker inn på Gud - dro han til Taiwan i 1952.Siden traff han sin Alfhild fra Arendal på øya - også hun i samme ærend.Det er en hustrig høstdag når vi ankommer ekteparets bolig på Ime i Mandal. Høststormene har begynt sine vante herjinger med sørlandskysten. Men innenfor er det varmt og lunt. På gulvene er det store tepper fra Taiwan - alle med myke farger og mønster.- Vil du ha tøfler på, spør Bjarne, og rekker fram tøfler med kinesiske tegn på. På veggen i gangen henger et stort utvalg av tøfler i flere størrelser for gjestene som kommer.De bor i Mandal om sommeren. Nå i oktober reiser de så tilbake til Taiwan, der de tilbringer tiden til våren. Men de har overlatt det daglige ansvaret for sykehuset til andre. Står fortsatt på

— Tiden går, vet du, sier Bjarne, som er 81 år gammel. Alfhild er 86, og driver ikke lengre med pasienter, hun heller. Bjarne er imidlertid å finne på sitt kontor hver dag. De gir råd og veiledning til ledelse og ansatte om driften som i dag er underlagt den taiwanske regjering, dog uten økonomisk statlig støtte.Begge har vært leger. Og begge har vært misjonærer. De har praktisert begge deler, mens de har bygget opp kjempesykehuset seks timer fra hovedstaden Taipen. Sykehuset har vokst seg stort, har 60 leger og kirurger i tillegg til nesten 500 sykepleiere. Hver dag behandles mellom 1000 og 1500 pasienter her.Men det startet altså i 1951, da Bjarne Gislefoss kom til landet. Da hadde han allerede i flere år utdannet seg til og jobbet som sykepleier flere steder i Norge, blant annet Diakonhjemmet og fengselssykehuset i Oslo.- Jeg ville dra til et sted der mennesker trengte mest hjelp. De fattige i fjellene i Taiwan, stammefolket, hadde behov for alt. De var i tillegg fryktet av lokalbefolkningen på øya, folk trodde de var hodejegere. Så da jeg kom, ble jeg nektet av politiet å dra innover. Derfor etablerte jeg en liten bambusklinikk ved foten av fjellkjeden, forteller Bjarne. Mye takknemlighet

Han forteller kvikt og levende om sine første år på øya. Hvordan han fikk bygget sin klinikk, hvordan sykloner rev det ned igjen, hvordan han slet mot kinesernes tro om at spedalskhet var smittsomt. Og om den dype takknemlighet stammefolket i alle år har vist over at det er noen som bryr seg om deres ve og vel. - De kom ned fra fjellet om natten, da var det svalt. Ut fra de ressursene jeg rådde over fikk de den hjelpen som var mulig, sier Bjarne, og skjenker oppi mer kaffe. Han synes det er artig å mimre om disse årene. Han humrer over at pasientene brakk løs brensel til varme direkte fra veggene på den vesle klinikken, til det til slutt ikke var mer igjen. Men så kom det en person fra USA fra organisasjonen «World Mission».- Vi gikk rundt og så på jordene rundt klinikken. På kvelden spurte han hva jeg ønsket mest, og da sa jeg at jeg trengte masse jord for å sette opp et sykehus. Så ga han meg en sjekk der beløpet ikke sto. Skriv på hva du trenger, sa han. Det gjorde jeg, og dermed var vi i gang, forteller Bjarne og ler godt.Alfhild forlot Norge på samme tid som Bjarne. Da kjente de ikke hverandre, og hennes kurs var mot USA.- Jeg ville bli misjonær. Men det var ikke så lett for ei jente. Så jeg utdannet meg til lege og jobbet på en amerikansk klinikk i fem-seks år, forteller Alfhild.I 1962 dro også hun til Taiwan etter råd fra en venninne, som mente Alfhild ville få helt andre, mer givende og interessante utfordringer her - samtidig som hun kunne utøve sin misjonsoppgave. Ikke minst anså hun det som sin oppgave å prøve å stanse polioepidemien på øya, som rammet barna særlig sterkt.På øya traff hun etter noen måneder på den unge, kjekke legen Bjarne fra Audnedal. Det ble kjærlighet ved første blikk. De giftet seg året etter.- Vi hadde to prester, den ene baptist, den andre luthersk. Så viste det seg at ingen av de to hadde vielsesrett! Dermed måtte den amerikanske ambassadøren som var blant gjestene forestå selve vielsen, ler Bjarne.Sammen har ekteparet bygd opp og drevet «Puli Christian Hospital». Mange vanskeligheter har det vært, ikke minst i forhold til landets myndigheter, som faktisk først for et par år siden ga ekteparet varig visum til landet. Trafikkulykker

I dag er polio for lengst utryddet, men det er ikke mangel på pasienter. Svært mange kommer etter trafikkulykker. Trafikkulturen er mildt sagt hektisk.- Når 23 millioner mennesker skal kjøre rundt på to og fire hjul på et like stort område som Hedmark, går det ofte veldig galt, påpeker Alfhild.Landet plages ikke bare av tyfoner - jordskjelv er også ganske vanlig. 21. september 1999 rammet det verste jordskjelvet i moderne tid Taiwan, med 8,2 på Richters skala. 24.000 mennesker omkom. Ekteparet var ikke på øya på dette tidspunktet, men redningsarbeidet på sykehuset ble godt ivaretatt av de ansatte.- Bygget er sikret mot jordskjelv, men dette var i en slik skala at mye likevel ble ødelagt. På utsiden ble trærne revet opp med røttene på, det var voldsomme krefter, forteller Bjarne.Men bygget sto og lot seg renovere. Siden har de i tillegg bygd opp en helt ny fløy på ti etasjer som vil stå ferdig i løpet av vinteren. Prosjektet er finansiert med gaver fra hele verden - den taiwanske stat betaler ingenting.- Fortsatt trengs mye penger for å utstyre sykehuset. Utstyret er dyrt, også her må man basere seg på innsamlede midler.Samtidig med at den nye delen av sykehuset står ferdig i vinter, skal 50 års-jubileet feires med stort festivitas.- Det har vært et fantastisk liv. Det har vært en ære å hjelpe mennesker samtidig som vi har fått spredt Guds ord, sier Bjarne.Det har de gjort blant annet gjennom bibelskolen de bygget i Puli. Deres arbeid har ikke gått upåaktet hen. I 1992 fikk de St. Olav Orden, som Kong Olav underskrev samme dag som han døde. Ekteparet er også tildelt Taiwans høyeste orden, det lilla storkorset, av landets president, for fremragende humanitært og medisinsk arbeid. De er det første ekteparet som har fått den eksklusive ordenen. De fikk aldri egne barn, men betrakter seg selv som bestefar og bestemor for alle i landsbyen rundt sykehuset. Der kalles de bare «Agung» og «Aamah».- Vi vil stå på i vår gjerning helt til helsen ikke vil mer, sier de begge.