KRISTIANSAND: Den tidligere psykiatriske sykepleieren regner ikke med å bli millionær på boka.

Det viktigst for henne er budskapet: At de må gjøre noe for å få pasientene friske, og ikke bare trille piller, sier Svanhild Sandnæss.

I mai kom hennes første og eneste bok, «Mine tre møter med psykiatrien».

— Jeg skulle ønske jeg kunne si mye godt om psykiatrien i Kristiansand, men det kan jeg ikke; jeg har sett for mye elendighet. Pasientene får bare medikamenter, men ingen behandling, sier 83-årige Svanhild Sandnæss.

Hennes første møte med psykiatrien var sjokkartet, da hun kom som sykepleierelev til Lier i 1945. Elektrosjokk

  • Vi måtte legge oss oppå pasientene, som fikk elektrosjokk uten bedøvelse, for å hindre at de skulle brekke armer og bein på grunn av de veldige rykningene strømmen ga. De var ville i blikket når vi slepte dem tilbake til rommet, minnes Svanhild.

Hennes andre møte var ikke stort bedre, da hun kom til Eg i Kristiansand i 1965. Dette var tiden da det var moderne å lobotomere pasienter.

— Jeg så ingen som ble gode av å bli lobotomert. De mistet det lille vettet de hadde. De hadde det forferdelig, sier Svanhild.

Pasientene var så farlige at Svanhild aldri fikk lov til å gå alene inn på sovesalen deres om natta.

— Urensligheten var verst; det var ett toalett til 22 pasienter som verken hadde vett til å spise eller gå på do. Det luktet død og pine over alt, forteller Svanhild.

— De var heslige å se på. Tross det, vokste det opp en kjærlighet i meg for disse menneskene som jeg ikke vet hvor kom fra. Hvis vi ikke har kjærlighet å gi vekk, har vi ikke noe i psykiatrien å gjøre, sier hun.

Det tredje sjokket fikk hun da sønnen hennes, Erik, ble mentalt syk som 20-åring.

— Håpløsheten var så enorm! Min nydelige, unge gutt ble plutselig syk med samme diagnosen mange av de verste pasientene mine har hatt, schizofreni. Jeg fryktet det verste for sønnen min, sier Svanhild.

Dette var for 30 år siden, da kommunene ennå ikke hadde bygd ut dagens omsorg for folk med psykiske lidelser.

— Jeg har veldig ofte hatt selvmordstanker og hadde nok av tabletter som en trygghet hvis det skulle bli for ille, forteller hun og slår fast at hun ikke kunne levd med at sønnen skulle bli så dårlig som pasientene.

Fastspent i reimer

Så dårlig ble han ikke, men han trengte hjelp.

— Men den offentlige behandlingen av Erik har vært av siste sort, sier hun.

Men hun medgir at psykiatrien er bedre nå enn i 1945. — Det er bedre enn da de lå fastspent i reimer på et rom med en dobøtte på deling. Men jeg synes ikke selve behandlingen er blitt bedre. Folk kan nemlig bli friske, med den rette behandlingen, sier Svanhild.

Tekst: Valerie Kubens valerie.kubens@fvn.no - 38 11 32 41