Med de karakteristiske treskoene, den hvite sykehusskjorta og på sykkelsetet, er Hans Kristian Henriksen et velkjent syn på sykehusområdet.
— Ja, det er vel på tide å skrive meg selv ut snart, sier 59-åringen med et smil.
Henriksen har nemlig enten bodd eller jobbet på Eg i nesten 50 år. Vindusrekken i administrasjonsbygget bak tilhører leiligheten hvor Henriksen vokste opp. Faren Endre Henriksen var lege ved det psykiatriske sykehuset på Eg, og familien flyttet inn vegg i vegg med sykehusdirektøren mot slutten av 1950-tallet.
Måtte tilbake
Henriksen er en av 5250 ansatte ved Sørlandet Sykehus. Selv begynte han sin legegjærning på sykehuset i 1986. Da hadde han holdt på i rundt ti år med studier og turnusarbeid, før han kunne returnere til sykehuset hvor han vokste opp.
Og Hans Kristian Henriksen er ikke den eneste i familien med en dragning mot helsevesenet.Faren Endre som var lege er nevnt. Hans Kristian ble også lege, mens søsteren, stortingsrepresentant Kari Henriksen, er utdannet psykiatrisk sykepleier. Sykepleier er også Torill Henriksen, kona til Hans Kristian.
— Vi møttes faktisk på avdelingen, sier Henriksen.
Og to av hans tre sønner er leger, den ene ved røntgenavdelingen i Kristiansand.
— Jeg har to legesønner og en statistikersønn i Bergen. Til sammen seks meter med sønner.
På sykkel
Henriksen har viet store deler av livet til lidelser som demens og Huntington (eller Setesdalsrykkja). Med sin bakgrunn ga det valget seg selv.
— Jeg vokste opp blant 500 pasienter, og da var det en stor gård her med hester og kuer, gartneri, og sagbruk hvor jeg jobbet. Vi gikk sammen med pasientene til daglig, som ofte ikke hadde barn selv, og var veldig barnekjære, sier Henriksen.
Det at sykehuset har vært hans hjem, er en stor fordel, mener avdelingsoverlege Torbjørg Jensen.
— Han kjenner alle ut og inn, han kjenner deres familiehistorier og navn. Og dette gjør at han møter pasienter med en utrolig respekt og omsorg, sier Jensen.
Bedre tilbud
Men å ha adresse Eg psykiatrisk sykehus var en belastning.
— I gamle Kristiansand var Eg et skremmende sted, som en isolert borg med luftegård, gjerder rundt avdelingene og innelåste pasienter med urolig atferd. Det var ikke en adresse man delte med andre uten videre, sier Henriksen.
Men mye har skjedd på Eg siden den gang, spesielt i pasienttilbudet.
— Før i tiden ble man lagt inn på asyl, det var ingen poliklinikk og i de gamle byggene var det sovesaler. Nå har vi distriktspsykiatriske senter (dps), og pasientlover som gir pasientene bedre rettigheter.- Dessuten er det faglige nivået i dag høyt. I min fars tid var det fire, fem leger på 500 pasienter. I dager det et høyt faglig nivå gjennom alle ledd, med leger og godt utdannende sykepleiere, sier han.
Han har også sett sin del av sykehusreformer.
— Jeg vokste opp på et statlig asyl, og nå jobber jeg på et statlig sykehus. Så jeg har gått hele runda og er tilbake ved start.
Ble årets ildsjel
Nylig ble Hans Kristian Henriksen tildelt ildsjelprisen for 2013. Prisen går til personer som har vist en særlig innsats innenfor tjenesteområdet psykisk helse og avhengighetsbehandling i Agder.
I juryens begrunnelse heter det blant annet at «Henriksen er genuint opptatt av menneskene han møter i sitt arbeid, og alltid er tilgjengelig for pasienter, pårørende, kolleger og studenter. Hans evne til å ta alle pasienter og pårørende på alvor blir høyt verdsatt, og hans engasjement for alderspsykiatri er godt kjent. Han har stor arbeidskapasitet og mye kunnskap som han gjerne deler med andre. Hans Kristian sier alltid ja til å stille opp for andre, han viser entusiasme for faget og yrket sitt, med stor respekt for pasienter, pårørende og kolleger».