Hun har allerede et donorhjerte i kroppen. Hennes eget hjerte begynte å svikte da hun gikk gravid med yngstegutten sensommeren 2012. Først fant ikke legene ut hva som feilte den høygravide kvinnen, skriver Aftenbladet.
Døde nesten
Hjertefeilen hennes — kardiomyopati (voksende hjerte), ble først oppdaget like før riene satte inn. Marita ble da i hui og hast fløyet til Rikshospitalet. Situasjonen var lenge kritisk, men noen måneder etter fødselen fikk hun operert inn et donorhjerte.
Alt så en stund ut til å gå bra. Marita kom hjem og kunne leve et ganske normalt liv med familie og jobb, men så begynte donorhjertet å svikte våren 2014. I fjor høst fikk hun lagt inn en kombinert hjertestarter og pacemaker, og ventingen på et nytt hjerte startet.
– Grunnen til at hjertet mitt ikke lenger er bra nok er ikke godt å si. Siden transplantasjonen måtte skje ganske fort forrige gang, tok legene det første som passet, og det var nok dessverre ikke en god nok match. Immunforsvaret mitt godtar ikke hjertet jeg har nå. Det fører til at hjertet svikter. Bivirkninger av medisiner jeg må ta som hjertetransplantert, har også gjort hjertet mitt dårligere, forklarer Lovra.
Giftet seg på sykehuset
Hun forteller videre at det er mange faktorer som må stemme for at et nytt hjerte skal matche. Både blodtype, størrelse og vekt på hjertet må passe til mottakeren.
Hjertefeilen til Marita er arvelig. Både faren og farfaren hadde samme hjertefeil. Hun var uvitende om hjertefeilen i oppveksten. Når hun ser tilbake, husker hun at hun ikke likte å anstrenge seg fysisk som barn. Dersom diagnosen hadde blitt stilt tidligere, hadde hun trolig sluppet transplantasjon.
I sommer giftet hun seg med sin kjære Olav.
Bilder fra bryllupet ble lagt ut på Stiftelsen for Organdonasjon sin Facebook og Instagram-konto, og skapte stort engasjement blant folk. For skal paret få en framtid sammen, trenger Marita et nytt hjerte ganske snart. Fotograf Beate Willumsen som var til stede under vielsen skrev følgende:
«Tiden renner fort for Marita, og hun trenger et nytt hjerte. Et nytt hjerte som kan banke i mange, mange år for de nærmeste, for barna hennes på 3 og 6 år, og som tåler å hoppe over et slag eller to for Olav, mannen hennes.»
Permisjoner hjemme
I vår og sommer har Marita hatt noen permisjoner hjemme i Suldal, men før det har hun bodd måneder på Rikshospitalet i strekk. Savnet etter familien er stort.
– Det er det aller verste. Det å ikke kunne være sammen med mannen og barna mine hver dag, å ikke kunne være med på de små tingene i hverdagen som å kjøre og hente på skole og i barnehage, sier hun. Sønnene Hallvard (6) og Einar (3) får vanligvis bare møte moren sin annenhver uke. Enten hun er i Oslo eller Suldal, må Marita passe på å unngå smitte, fordi selv den minste infeksjon kan være livstruende for henne.
Når Marita er i Suldal, må hun gå med mobiltelefonen på hele døgnet. Hun vil flys med luftambulanse til Rikshospitalet dersom et nytt hjerte dukker opp mens hun er hjemme. Fra et hjerte opereres ut av donoren, kan det ikke gå mer enn fire timer før det banker i mottakerens kropp.
Lever i en boble
– Livet på Rikshospitalet er som å leve litt i en annen verden enn min egen. Dagene kommer og dagene går. Plutselig har det gått flere måneder. Det er ikke grusomt å være her, for jeg som mange andre har ikke noe valg når man er i en slik situasjon. Derfor må jeg prøve å gjøre det beste ut av hver dag. Alle som jobber her, fra leger til vaskepersonale er fantastiske mennesker, som ønsker deg det beste, og jeg føler meg i trygge hender, forsikrer hun.
Hun legger til at også søsteren som bor i nærheten ofte er på besøk.
– Jeg er veldig takknemlig for å ha så mye besøk og støtte i henne.
Marita er selv sykepleier og sier hun har lært mye de siste årene som pasient.
– Jeg har lært mye om meg selv, jeg har lært meg å nyte de små øyeblikkene og ta en dag om gangen. Og ingen vet hva morgendagen bringer før solen har gått ned. Vi har ingen garantier for noe i livet, enten vi er friske eller syke, minner hun om.
Donormangel i Norge
Marita ønsker at alle snakker med sine nærmeste om hva de mener om organdonasjon. I dag sier mange pårørende nei til at organer blir donert, fordi de ikke vet noe om hva avdøde mente om temaet.
– En del tror nok også at det er mange nok som har meldt seg som givere, men i Norge er det faktisk ganske stor mangel på donorer, påpeker 28– åringen.
Hun minner om at det faktisk er tre ganger større sannsynlighet for at du selv trenger et livreddende organ i løpet av livet ditt, enn at du selv blir organdonor.
– Spør deg selv om du er villig til å ta imot et organ hvis det trengs. Er svaret ja, tror jeg også du er villig til å gi et organ den dagen man ikke lenger selv trenger det, sier hun.