—  Han vil bare hjem til Bergen. Vi kan ikke forstå hvordan dette er mulig. Det må jo finnes et sted nærmere, slik at vi kan få besøke ham hver dag, sier moren fortvilet til bt.no.

Det er sol på Sørlandet, men i Stølsviken, en mil utenfor Arendal, ligner vinden mer på den man opplever om høsten. Foreldrene har nettopp sagt adjø til sønnen på sykehuset, og har tatt med seg de to barna på stranden. I år er hele ferien lagt til Arendal, så familien får være i nærheten av 12-åringen.

—  Det er ganske kontrastfylt. På en side skal vi ha en hyggelig sommerferie med barna her med Dyreparken og bading. Samtidig vil vi være der for vår sønn på sykehuset. Både vi og søsknene savner ham noe voldsomt når vi er i Bergen. Denne gangen hadde ikke søsknene sett ham på over en måned, sier moren.

Foreldrene pendler nå med fly og bil frem og tilbake mellom Bergen og Arendal så ofte de kan.

Fikk spiseforstyrrelser

I juni i fjor fikk deres sønn sviktende matlyst etter en fallulykke som resulterte i en hjernerystelse.

Gutten, som tidligere hadde vært svært aktiv både sosialt og i flere idretter, slet også med hodepine, og trakk seg mer tilbake fra sine vanlige aktiviteter.

Foreldrene tok raskt kontakt med fastlegen, men matproblematikken eskalerte. Sønnen ble innlagt på Barneklinikken fra september i fjor til april i år. Her gikk han på skolen, og foreldrene delte på å bo sammen med ham. Venner, slekt og lærer kom innom, og sønnen viste stor fremgang i matveien.

—  Jeg tror det var en motivasjon at han fikk ha det vanlige livet rundt seg, sier moren.

Til tross for at sønnen la på seg, ble han dårligere psykisk. Han hadde flere tvangstanker, og hadde det vanskelig.

Flere ganger ble permisjonshelgene hjemme erstattet av opphold på ungdomsposten. Likevel mente sykehuset at sønnen burde skrives ut når han hadde nådd en gitt vekt. Det gjorde foreldrene bekymret.

—  Vi fikk en dårlig følelse av at det var mer fokus på vekten enn på det psykiske, forteller faren.

En time psykolog i uken

Den 4. april i år ble siste dag på klinikken. Familien forteller at det ble snakket om å få plass et ambulerende team som kunne hjelpe til i hjemmet, men det kom aldri på plass. De forteller at det eneste tilbudet de fikk, var en ukentlig time på barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk (BUP).

Det oppsto flere episoder som tydelig viste at dette ikke var noe foreldrene kunne klare alene. Til tross for at det aldri ble reist tvil om at de var ressurssterke og hadde gode omsorgsevner.

På ett tidspunkt gikk det så langt at sønnen ble innlagt på ungdomsposten. Både familien og sykehuset var enige om at dette ikke var riktig sted for sønnen i det lange løp, men ingen instanser hadde konkrete planer for hvor sønnen skulle plasseres i etterkant. Både BUP og spesialisthelsetjenesten sa at det er viktig for sønnen å være i nærheten av familien og nettverket.

—  Alle pekte på hverandre. Spesialisthelsetjenesten sa han ikke var syk nok, mens barnevernet mente det var en helsesak. Hver gang det var akutt, fikk vi hjelp, men det ble aldri lagt en plan videre. Det var ingen vilje til å samarbeide og ta ansvar. Dette til tross for at han er et barn og at spiseforstyrrelser kan vare i årevis, sier faren.

Familien syntes det var svært tungt å måtte gå til det skritt å gi fra seg omsorgen for sitt barn til barnevernet frivillig, men visste det var midlertidig og bare frem til han ble frisk.

Det ble snakket om å få på plass en beredskapsfamilie i Bergen, men det ble ikke noe av på grunn av sykdomsbildet. Foreldrene mente også at et samarbeid mellom flere etater ville fungere best.

Sendt til Mandal

2. juni ble sønnen igjen skrevet ut fra sykehuset. Familien forteller at de fikk beskjed to timer i forkant, og ble svært bekymret for hva som ventet.

—  Vår sønn fikk en halvtime på å si «ha det» til avdelingen. Han visste ikke hvor han skulle, og jeg husker vi sto utenfor sykehuset med bager med klær. Vi var i sjokk. Det var ikke utarbeidet en helhetlig handlingsplan eller individuell plan for ham, heller ingen ansvarsgruppe, forteller moren.

Spesialisthelsetjenesten og familien var enige om at han var for syk til å være hjemme. Med hjelp fra Bufetat skulle barnevernet prøve å finne et tilbud til sønnen. Samme kveld ble sønnen satt på et fly til Kristiansand. Derfra gikk veien videre til en institusjon i Mandal, hvor de ikke hadde erfaring med spisevegring eller myndighet til å tvinge ham til å spise. Her raste sønnen ned i vekt, og ble raskt overført til sykehuset i Arendal, hvor han nå har bodd i over tre uker. Siden dette var en akutt plassering, ble det ikke tid til å finne noe i egnet i Bergen.

- Ikke ledig plass i Bergen

—  Mange spør oss hvorfor han er her. Vi har jo sykehus i Bergen også. Vi tenker hele tiden på hva som skjer videre og hvor lang tid det skal ta før han får et tilbud hjemme, sier moren.

Årsaken til at sønnen ligger på Sørlandet sykehus, og ikke i Bergen, er at han nå har bostedsadresse på institusjonen i Mandal.

Har klagd

Nå har familien sendt inn klage til Fylkeslegen på utilfredsstillende medisinsk behandling og et manglende tverrfaglig tilbud.

Advokat Siren Preto beskriver saken som svært spesiell.

—  Det er ikke slik vi behandler tolvåringer. Det gjør noe med et barn å bli sendt bort fra familien sin til en annen kant av landet, sier hun.

Foreldrene forteller at de aldri hadde drømt om at det norske systemet skulle være så vanskelig.

—  Slik vi har det nå, er utrolig vanskelig for både ham og oss. Vi begynner å miste energien, etter å ha gitt alt i ett år. Nå håper vi bare at ting ordner seg til skolestart og at han får komme hjem til Bergen, så vi kan treffe hverandre hele tiden, sier faren.

-  Det var ikke ledig plass i Bergen

Barnevernet erkjenner at plasseringen ikke er ideell, men sier at det var eneste mulighet.

—  Dette er langt ifra det ideelle. Jeg har stor forståelse for at familien opplever dette som belastende og vanskelig. Vi vet at barn har nytte av å plasseres i nærheten av sine foreldre, og prøver så godt det lar seg gjøre å få dette til, sier Elisabeth Abelvik i barnevernet.

-  Forsvarlig

Samtidig sier hun at institusjonen i Mandal var et forsvarlig tilbud ut fra ressursene de hadde tilgjengelig.

—  Det var ikke mulig å finne et sted hvor de hadde den kompetansen det var behov for. Den måtte bygges opp ved hjelp av helsevesenet på stedet, og i Mandal fikk de raskt opplæring, forteller hun.

Hun stiller spørsmål ved om sykehuset burde skrevet ut 12-åringen når han var så syk.

—  Når det er så mye sykdom med i bildet, er det vanskelig å stille opp med et ideelt tiltak. Vi er gode på omsorg, men barnevernet er kanskje ikke like godt bygget til å ta vare på syke barn, sier hun.

-  En vanskelig situasjon

Sykehuset mener det ikke var medisinsk grunnlag for videre behandling på sykehus.

—  Vi hadde varslet barnevernet om at han var utskrivningsklar i flere uker. Vi fikk ikke beskjed om når han ville bli tildelt plass. Ingenting skjedde og til slutt fikk vi beskjed om at det ikke ville bli funnet plass før han ble utskrevet. Derfor oppsto en vanskelig situasjon, sier Liv Kleve, avdelingssjef ved psykisk helsevern for barn og unge ved Haukeland universitetssjukehus.

Abelvik i barnevernet forklarer dette med at bistandsplikten ikke var akutt så lenge gutten var på sykehuset. Det ble først akutt den dagen han ble skrevet ut. Da var tilbudet i Mandal det eneste tilgjengelige. Hun understreker samtidig at de og Bufetat arbeidet med å se på hvilke tilbud som kunne passe 12-åringen i tiden før utskrivelsen.

Sykehuset tilbakeviser at de ikke har fulgt pasienten godt nok opp. Likevel ser de at ting kunne vært gjort annerledes.

-  Skulle vært skriftlig

— Vi ser at behandlingsplanen med fordel skulle vært fremlagt skriftlig for foreldrene tidligere, og beklager at dette ikke er blitt gjort, sier Kleve.

Abelvik forteller at de har søkt om en plassering nærmere Bergen. -  Vi har gitt beskjed til Buf­etat om at det haster, men det er ikke mulig å si hvor lang tid det vil ta. Vi håper selvfølgelig at det blir så snart som mulig, sier hun.