En fin fredag ettermiddag i juni er Rebekka på vei fra Ime skole og hjem til pappa. I veikanten stopper hun for å sette klistremerker på sykkelen.

— Jeg hørte ingenting og kan ikke huske hva som skjedde. Bare at jeg prøvde å komme ut fra der jeg lå under bilen, forteller niåringen.

Da det var noe høyt gress ved siden av veien, oppdaget ikke bilføreren den unge jenta der hun satt. Ulykken var nær ved å bli fatal.

  • Det er en mors verste mareritt, sier mamma Trine Steinvåg. Hun kikker bort på datteren som nærmest ved et mirakel overlevde å bli overkjørt av den store Mercedes personbilen.

Samme dag, og mange mil fra Ime, hadde Trine og mannen Bengt Steinvåg kommet fram til idylliske Neset Camping i Byglandsfjord.

Den nye campingvogna skulle innvies før ferien. Ei helg med godvær og avbrekk fra hverdagen lå foran. Omtrent i samme øyeblikk som vogna var kommet på plass, ringte Trines mobiltelefon.

I andre enden var eks-mannen Gaute Bull. Med forholdsvis rolig stemme kunne han fortelle at godjenta deres var hardt skadet i en bilulykke. Nå var hun på vei til Ullevål sykehus i Oslo med helikopter.

— Jeg kommer aldri til å glemme den samtalen. Beskjeden traff meg som en knyttneve midt i magen. Jeg ble helt skjelven og totalt satt ut, forteller Trine.

Det alvorlige ansiktet forteller at følelsene fremdeles sitter i. Fra den gang hun satt hjelpeløs, flere mil unna der datteren kjempet for livet.

— Lege Stein Grytten tok over telefonen fra Gaute. Han ga klar beskjed om at jeg bare måtte glemme å kjøre til Oslo. Her sto det om så kort tid at jeg måtte få meg flytransport snarest mulig, fortsetter hun.

Tankene svirret på den uvanlig lange reisen fra de indre bygder til Kjevik.

— Jeg hadde jo forstått at det var alvorlig, men visste samtidig veldig lite. Da jeg kom til Kjevik, var ventetiden ren terror. Mens jeg satt der, kom det opp på tekst-tv: «Ni år gammel jente livstruende skadet etter bilulykke i Mandal». Det var helt forferdelig å vite at det faktisk var datteren min, sier hun med delvis skjelvende stemme.

Hun forteller videre om frykten som spredte seg for at dette kunne gå fryktelig galt.

Midt i den sterke historien høres umiskjennelige barnelyder. To år gamle Simen har bestemt seg for ikke å sove likevel. Han blir hentet opp, og stemningen i stua blir litt lettere. Den litt sjenerte gutten som har ukjent besøk, får en god dose kos og klem, før Trine forteller videre om helgen i uvisshet. Sittende ved siden av datteren, som var tilkoblet uendelig mange ledninger.

— Hun var så liten der hun lå. Akkurat som om hun var den lille babyen min igjen. Mest av alt i hele verden ønsket jeg å holde henne, men jeg kunne ikke, fortsetter mamma Trine.

— Man tror aldri det skal skje en selv, men plutselig satt jeg der. Visste ikke om mitt aller kjæreste ville overleve. Det var grusomt.

Da moren kom til sykehuset fredag kveld, fikk hun beskjed av legene at niåringen regelrett kjempet for livet. Dekkmerkene kunne avsløre at bilen hadde kjørt med det ene forhjulet over hele brystkassen til lille Rebekka. Lungene hadde kollapset, men utrolig nok var ikke et eneste ribbein brukket.

— Lungeskadene gjorde at legene ikke ville gjøre noe før over helgen. De måtte avvente, for å se hvordan kroppen taklet de forferdelige skadene. I tre døgn satt jeg konstant ved siden av jenta mi, uten å vite om hun hadde pustet selv for siste gang, fortsetter mamma Steinvåg.

I sofaen ved siden av henne sitter Rebekka og lytter. Hun vet om alt som har skjedd med henne. Det har de gått gjennom noen ganger denne sommeren. For at hun skal få lov å bearbeide tanker og følelser.

— Det er litt rart at det er meg dere snakker om. Jeg kan jo nesten ikke huske noen ting, smiler den søte jenta, mens mamma henter bilder fra sykehusoppholdet. Vi får se ei jente ligge i sykesenga, tilkoblet respirator.

— Hun har en utrolig vilje, og god fysikk. Det er jeg overbevist om at har spilt en viktig rolle, mener Steinvåg.

Rebekka vil ikke være dårligere. Hun har hentet dagboken som sykepleierne har vært med og lage for henne. For at hun skal ha et minne som kan fortelle henne om det som har skjedd.

I 16 dager lå hun i respirator etter at lungene hadde kollapset. To måneder i strekk var Trine Steinvåg på sykehuset, også med jevnlige besøk fra pappa Gaute Bull.

Hver dag et lite fremskritt. Men selv om hun etter hvert klarte å puste for egen maskin, gjensto flere utfordringer. Ikke minst å holde igjen den ivrige jenta.

— Hun våknet opp med sterke hallusinasjoner etter å ha ligget i respirator. Inntrykkene hun hadde i hodet kan man nesten ikke forestille seg. Derfor ble hun sterkt medisinert for ikke å huske noe fra det som skjedde fra rett etter ulykken og fram til hun var ferdig behandlet på sykehuset i Oslo, forklarer Trine.

I ukene etter har de voksne fortalt henne litt etter litt hva hun har gått gjennom. Samtidig har fokus vært mest mulig på å få henne trent opp til å kunne gå igjen.

— Det ble mange turer i rullestolen i Kristiansand. På de første turene var hun veldig redd for alle biler, men det tok heldigvis ikke så lang tid før de tankene forandret seg. Etter at hun begynte på krykker har det gått veldig fort. Da vi 5. august var tilbake på Neset Camping, la hun plutselig bare fra seg krykkene og gikk. Det var fantastisk å se, fortsetter mamma Steinvåg.

— Hun har en liten skjevhet i bekkenet etter bruddene. Du kan se hun halter litt om du ser nøye etter. Legene vil ikke gjøre noe mer med det, før de ser om hun kanskje vokser det av seg, forklarer mamma.

Både hun og mannen Bengt Steinvåg er overveldet over støtten de har fått i den tunge tiden.

— Helt fantastisk. Alt fra familie, venner, bekjente og til jobben har stilt opp og gjort livet mye lettere for oss disse ukene. Også skolen til Rebekka, Ime skole, har holdt god kontakt gjennom hele sommeren. Det setter vi stor pris på, sier Bengt.

I midten av september skal Rebekka til en bekkenspesialist for å sjekke hvordan man skal håndtere den lille skjevheten etter ulykken. I tillegg står tannlegen for tur, for å få laget nye fortenner.

— Det er bagateller i forhold til det som kunne skjedd. Dessuten har hun klart seg uten fortenner før, sier mamma Trine Steinvåg og blunker til datteren sin. Og Rebekka stråler tilbake.

jan.erik.stiland@fvn.no