Rune Røsstad (36) kaller seg heimføding. Han misliker oppmerksomheten og ståket, men skjønner at det hører med på en så viktig merkedag for HiA og for landsdelen. I dag disputerer han.

Røsstad er det første synlige beviset på at landsdelens samlede anstrengelser for å bli universitet er i ferd med å bære frukter. Ufrivillig er han blitt symbolet på landsdelen som reiser seg.

Derfor stiller han seg til rådighet for et portrettintervju, selv om han mener avisa kan finne langt mer interessante personligheter på HiA.

Men HiA kunne neppe ha funnet en mer representativ person som førstemann ut om de hadde prøvd: Røsstad er fra landsdelen, han har forsket på landsdelen, han elsker landsdelen, og forskningen hans bringer ny kunnskap og nye synsmåter som blir lagt merke til.

Og det er nettopp den sørlandske jordnærheten og kjærligheten til hans eget som gir kraften til forskningen hans. Rune Røsstad tar et oppgjør med etablerte sannheter i språksosiologien og sier rett ut at han mener den etablerte vitenskapen har et ovenfra-og ned syn på folk flest.

Den siste setningen i det engelske sammendraget spissformulerer kritikken: «Det dreier seg om å yte disse folkene full rettferdighet», skriver Røsstad.

Rune Røsstad er så visst ikke opptatt av å tekkes makten eller sikre seg feite stillinger.

Bedømmelseskomiteen som har vurdert doktorarbeidet til Rune Røsstad, har avgitt en bejublende innstilling. Den roser Røsstad for på den ene siden å bringe fram ny kunnskap om språklige forandringer i talemålet i østre deler av Vest-Agder. Røsstad slår fast at «blaude» konsonanter er på retur og at sørlandsken er på vikende front i forhold til standard østnorsk.

Enda viktigere mener komiteen det er at Røsstad har gjort nybrottsarbeid ved å lage den første større undersøkelsen her til lands innen feltet «folke-lingvistikk». Det vil si at Røsstad har undersøkt hvilke holdninger og oppfatninger språkbrukerne har om sin egen språkbruk.

Men den aller viktigste rosen kommer her: «I avhandlingen Den språklege røynda pløyer Røsstad ikke bare en del ny empirisk mark, sett i norsk perspektiv, men han våger også å stille noen av de «store» spørsmålene som ikke formuleres så ofte, verken innenfor sosiolingvistikken spesielt, eller i språkvitenskapen generelt», skriver komiteen.

Komiteen mener betraktningene til Røsstad kan danne grunnlag for debatt om nye måter å tenke på innenfor sentrale deler av språkvitenskapen. Så viktig er bidraget hans.

Enkelt sagt, vil Røsstad at språkforskere skal slutte å se ned på vanlige språkbrukere, og heller innse at folkelige synsmåter kan bringe språkvitenskapen videre.

Dette er budskapet som kommer i den første egenproduserte doktorgraden fra landsdelen som innen året er omme kan ha Norges sjette universitet. Røsstads doktorgrad er en av to som kreves for at HiA kan bli universitet. Den neste kommer i mars.

At doktorgradene er egenproduserte betyr at de er utført med både veileder og finansiering fra HiA på et nasjonalt godkjent doktorgradsprogram. Det har HiA omsider fått på fire områder, slik nasjonale myndigheter krever av høyskoler som vil bli universitet.

Mange HiA-ansatte har tatt doktorgrad tidligere, men da på programmene til andre universiteter. Flere HiA-ansatte har begynt på doktorprogrammet før Røsstad, men fordi han verken er blitt forsinket av sykdom, fødsler eller deltidsarbeid, er han førstemann ut. Etter fire års innsats.

Den sørlandske beskjedenheten til Rune Røsstad har fått innvirkning også på måten disputasen markeres på. Det vanlige er at kandidaten arrangerer en stor middag for kolleger, veiledere, familie og alle som har bidratt i det store løftet. Men Røsstad orker ikke tanken på å være midtpunkt for alle talene. Kona har prøvd å overtale ham. Kollegene og. Men Røsstad nekter. Han vil ikke ha noen svulstig markering av seg selv. Det var ille nok i bryllupet. Dermed måtte HiA-ledelsen finne på noe annet og koster på ham, kona, veilederen og bedømmelseskomiteen en rolig middag på Pider Ro. Så langt kunne Røsstad strekke seg. Kjole-og-hvitt slipper han heldigvis også, ettersom det er gått av moten ved norske disputaser. Det holder med dressen som er «brunaktig», med «gulaktig» slips. Hverdagsbekledning er dongeri, flanell, skinnvest og marsjstøvler.

Antakelig er det de samme som han bruker når han legger innpå Søgne-skauen for å kikke på elg. Det prøver han å få tid til et par ganger i uka. Elg-titting er det Rune Røsstad liker aller best her i verden. Og det skal skje alene. Utenfor allfarvei. Det finnes knapt noe mer spennende enn å komme i øyenkontakt med et beist på 300 kilo og ikke vite om elgen skal angripe eller stikke.

En natt ble det vel spennende. Han hadde lagt seg i soveposen under åpen himmel og våknet av elgskritt i bekmørket. Fortere enn lynet kom Røsstad seg opp i et tre, og satt der til elgen hadde mistet interessen for soveposens eier. Søvn ble det ikke snakk om den natten.

Søgne er stedet. Røsstad skjønner ikke poenget med å oppholde seg noe annet sted. Der er han vokst opp, der har han funnet kona si, og der vil han bo i all si tid. To måneder har han vært utenfor hjembygda. Så ble han heldigvis sendt hjem fra militæret i Bardufoss da de oppdaget at han hadde en øyesykdom.

— Jeg er ikke skamfull over å være i glad i stedet der jeg bor. På et tidspunkt begynte noen å mase på at jeg måtte ut og få impulser, og bla bla. Men jeg vet nå ikke hvor viktig det er, sier Røsstad.

Følgelig har Rune Røsstad ikke særlig sans for byer. De er oppskrytt, mener han. Kristiansand drar han til fordi han må. Først for å ta videregående skole i Vågsbygd, siden for å studere, og nå for å få jobb. Skriving har han alltid vært flink til. Men et halvt år på Mediehøyskolen på Gimlekollen var nok til å innse at journalistikk ikke lå for ham. Ikke liker han å trenge seg på folk, og tvangsproduksjon av uvesentligheter tiltaler ham lite.

— Derfor havner vi litt forsiktige i staten, smiler han.

Så, for å slippe å flytte hjemmefra, måtte Røsstad ta til takke med de fagene daværende ADH hadde å tilby. Lærer hadde han ikke lyst til å bli. Så ble det norsk, engelsk og historie i en cand. mag-grad.

Fortsatt hadde han ikke lyst til å bli lærer, så han hev seg på den nyåpnede muligheten for å ta hovedfag i norsk. Valg av tema var tilfeldig, sier han, men bedyrer at det ble morsomt underveis. Han kartla den språklige stilen i norrøne lovtekster, og ble fascinert av selve språksystemet. Alt blir interessant når du graver deg ned i det, lyder forklaringen.

Fortsatt hadde Røsstad ikke lyst til å bli allmennlærer, så han takket ja til vikariater som høyskolelektor i norsk på HiA. I et par var han som poteten, og underviste i alskens språktemaer i henhold til kollegenes fravær. Så, i 2000, dukket muligheten for å søke doktorstipend opp. Røsstad søkte, og fikk.

— Det ble å gå i den retningen der brødet var. Uten doktorgrad, blir det ingen fast jobb å få på HiA i fremtiden. I utgangspunktet var dette en arbeidsoppgave, ikke noe jeg brant for. Det var en dyd av nødvendighet. Og jeg trengte tid for at det skulle bli mitt, sier Røsstad.

Også denne gangen var tema gitt. Han måtte finne på noe innenfor forskning på talemålsendringer. Så hvorfor gå over bekken etter vann, tenkte han, og bestemte seg for å granske språket i hjembygda og nabobygdene. Slik ble det. Og nå får «heimfødingen» skryt for å være banebrytende.

Røsstad har satt spørsmål ved enda en teori i språkvitenskapen, den om at det skjer en regionalisering av språket. Nei da, sier Røsstad. I Vest-Agder er det ikke slik at alle begynner å snakke kristiansandsk. Det er heller sånn at alle tar etter kystspråket. Folk i Finsland og Søgne tar etter språket i Kristiansand, mens språket i Marnardal ligner stadig mer på målet i Mandal. Mandalsdialekten holder stand og nærmer seg ikke kristiansandsken, mens alle byer og bygder langs sørlandskysten nærmer seg standard øst-norsk. Kristiansand er med andre ord ikke motoren i språkutviklingen på Sørlandet, slår han fast.

Akkurat dette regner Røsstad med det kan bli diskusjon om på disputasen i dag. Hva er egentlig motoren i dagens språkendringer? For hvis kystspråket er driveren, hvorfor er da de bløte konsonantene i ferd med å forsvinne?

På disputasen kommer han neppe til å forklare hvorfor avhandlingen er skrevet på nynorsk, målformen som har fått en slags opphøyet kultstatus i fagkretsen. For Røsstad var det en mestringsøvelse å bruke nynorsk.

— Men det ligger også et element av motkultur i det, et slags distriktsopprør mot urbaniteten, forklarer Røsstad, som er mot norsk EU-medlemskap og ikke har mobiltelefon.

Dessuten mener han nynorsken egner seg, fordi den er så nær talespråket. Dermed er det ikke like lett å ta av i akademisk tåkeprat. Så er da også avhandlingen til Røsstad blitt usedvanlig lettlest og forståelig. Men privat bruker Røsstad ikke nynorsk. Det sluttet han med da han erfarte at venner og bekjente ble mer opphengt i hvordan han uttrykte seg enn av hva han sa.

Og selvfølgelig kan ikke «heimfødingen» få seg til å levere avhandlingen på engelsk, slik flertallet av norske doktorander nå gjør for å sikre seg internasjonale lesere. I stedet har han et 22 sider langt sammendrag på engelsk.

Men han håper likevel at den ikke kommer til å havne ulest i en skuff.

— Hvis forskningen beveger seg videre i den retningen jeg mener er riktig, kan avhandlingen bli lest av nye studenter og kandidater i årene som kommer, sier Røsstad.

Og hva med ham selv. Hva ser han for seg for fremtiden?

— Jeg har jobb her på HiA fram til sommeren. Så vet jeg ikke mer, sier HiAS banebrytende førstemann.