I den kongelige resolusjonen heter det at instruksen «bygger på forutsetningen om at bistand fra Forsvaret til politiet som på noen måte kan være kontroversiell, ikke skal kunne ytes uten at dette er besluttet av politiske myndigheter.»I Møvik-saken ble ikke politiske myndigheter kontaktet.I 1986 ble det nedsatt en arbeidsgruppe med representanter fra Justisdepartementet, Forsvarsdepartementet og Forsvarets overkommando, samt daværende generaladvokat Odd Blomdal, for å vurdere ansvarsfordelingen mellom politi og militære styrker.I 1998 forelå instruksen som i dag gjelder.Her heter det blant annet:«Forsvarets bistand til politiet etter instruksen kan bare skje dersom politiets personell og/eller materiellressurser ikke strekker til. Dette gjelder som en absolutt forutsetning, og uansett hva slags bistand det er tale om.»Videre heter det at:«Bistand i ekstraordinære faresituasjoner omfatter bistand til ettersøking og pågriping av farlige forbrytere eller farlige sinnslidende, når det er nødvendig for å avverge nærliggende fare for noens liv eller helse. Begrepet dekker også bistand i situasjoner hvor det foreligger nærliggende fare for anslag av omfattende eller av annen årsak særlig skadevoldende karakter, rettet mot vesentlige samfunnsinteresser, samt avverging og bekjempelse av slike. Denne type bistand kan ha politiske implikasjoner. I instruksen er det derfor fastsatt at slik bistand bare kan besluttes etter politisk behandling i henholdsvis Justis— og Forsvarsdepartementet.»At Forsvaret skal holde en svært lav profil i slike saker, kommer klart fram:«Adgangen for militært personell til å delta under slike aksjoner er imidlertid svært begrenset. Det er fastsatt i instruksen at den militære innsatsen fortrinnsvis skal konsentreres om materiellmessig bistand, transport, vakthold, sikring og dekning, mens politiet bør ta seg av den aktive ettersøking og pågripelse.»På Møvik 3. oktober i fjor var det Heimevernet selv som sto for hele aksjonen.