KRISTIANSAND: — Det kommer noen tusen innom her i løpet av året for å lete i arkivene, gjerne etter slekta. Men det er veldig mange som ikke vet hva vi sitter på av opplysninger, sier Bård Raustøl, rådgiver for det interkommunale arkivet i Vest-Agder, og Roger Tronstad, førstearkivar på Statsarkivet i Kristiansand.
I 1916 fikk alle husstander i det som den gang var Kristiansand kommune overlevert et skjema. Med sin fineste skjønnskrift førte far - for det var nok helst far - opp navnene på hvert eneste medlem i familien, pluss eventuelle tjenestefolk og losjerende. De måtte opplyse om fødselsår og fødested, «erhverv og livsstilling», om man var gift eller ugift.
Bodde tett
Dette året var det tid for den aller første kommunale folketellingen i Kristiansand. Og det nyttet ikke å vri seg unna. Noen dager etter utleveringen av skjemaene kom politiet på døra for å påse at utfyllingen var gjort og samle inn papirene.
— Noe som slår oss når vi studerer disse skjemaene i dag, er hvor tett mange bodde. Særlig i enkelte deler av Kristiansand, som i Posebyen. Man delte gjerne kjøkken og bodde på ett eller to rom, sier Raustøl.
Under et foredrag på arkivet nylig trakk han fram et helt konkret eksempel: Dronningens gate 46. Her var det virkelig fullt av folk i alle tre etasjene i 1916. I første etasje bodde enken Ingeborg Karine Røstad, født i 1848 i Oddernes, sammen med sine barn Gunvor (40 år) og Bernt (35 år), begge ugifte. Bernt er oppført som «handelsborger» og Gunvor som «handlende». I samme etasjen finner vi Jens Peter Paulsen, ungkar og 44 år gammel. Han er barber og frisør, oppvokst i Mandal.
I andre etasje finner vi Gurine og Gunhild Jenssen. De er begge ugifte og arbeider som «oppvarterske» og «tjenestepige». Ugifte er også Otilie Stallemoe og Ragnhild Osmundsen, født i 1849 og 1883. Begge har oppført «marketenderske» som yrke. Et marketenteri var et utsalgssted eller en kiosk for salg av mat og lignende til soldater.
Kommer vi opp til tredje etasje er det også folksomt. Her holder huseieren til, malermester Karl Herman Aanensen, med hustru Petra Therese og barna Thomas Herman (17), Oluf Hagbart (16) og Aksel Martin (14). Henholdsvis telegrafbud, kontorist og skolegutt.
I alt ble dette 13 mennesker i et relativt lite hus — som trolig også omfattet frisørsalongen til Paulsen, den gang for 100 år siden.
Dronningens gate 46 skulle for øvrig bli en kjent og kjær adresse for mange. På 50-tallet kjøpte nemlig Otto Påhlman bygningen. Han var en allsidig musiker og komponist og drev musikkundervisning. Mange ble lært opp i gitar og trekkspill. I «Rusleturer i Kvadraturen» finnes et festlig bilde fra en elevkonsert i det gamle teatret. I mange år har Ottos sønn Tor Odd vært innehaver av en musikkforretning i første etasje.
Med kokkepike og stuepike
Det var trangbodd i Dronningens gate 46 i 1916. Da var kontrasten stor til Bellevue nummer 7. Her bodde familien til arkitekt Johan Keyser Frølich (58 år) og hans hustru Beate (55). Barna Birgit (32), Margit (27) og Per (17) var henholdsvis kontordame, massøse og skolegutt. Familien hadde både kokkepike og stuepike: Anna Endresen (20) og Marie Larsen (20), begge fra Søgne.
Også dampskipet «Skagen» er med i folketellingen. Båten var eid av Kristiansands Dampskibsselskap og gikk i rute mellom Kristiansand og Fredrikshavn fra 1912. Her er de alle ført opp, fra kaptein Anton Herman Gismann (43 år) til den 15 år gamle dekksgutten Johan Selmer Johannesen fra Høvåg.— Formålene med folkeregistre var alt fra skattegrunnlag til valgmanntall. I tillegg gjaldt det å planlegge offentlige tjenester. Hvor var det spesielt mange barn eller eldre? sier Raustøl.
Lovene om folkeregister fra 1905 og 1915 ga kommunene adgang til å opprette register over innbyggerne. Tidligere var det prestene som i sine kirkebøker hadde holdt oversikt over store og små i sine prestegjeld. Men hullene var mange.
Først ute med et kommunalt folkeregister var Kristiania i 1906. Deretter fulgte Bergen i 1912 og Drammen og Moss i 1914. Stavanger og Kristiansand startet opp i 1916, Arendal i 1920 og Oddernes i 1944. Kristiansand var den eneste kommunen som hadde jevnlige folketellinger.
Da Kristiansand skulle innføre sitt folkeregister, skrev man brev til andre kommuner for å høre om erfaringene. Fra Moss kom et svar i tidens språkdrakt:
Folkeregisteret har vist seg «at være til meget nytte især for ligningsvæsenet, hvorhos kommer underfoged og folkeskolens bestyrer ofte gjør seg brug av samme.» Krongle-språket til byråkrater fornekter seg ikke!
By med 17.000 innbyggere
Våren 1916 vedtok bystyret i Kristiansand å etablere folkeregisteret. Kristiansand bestod den gang bare av Kvadraturen, Eg og Grim. Mens Oddernes, Tveit og Randesund var egne kommuner. Innbyggertallet i byen var 17.000.
Ved krigsutbruddet i 1940 var det blitt opprettet folkeregisterkontorer i 49 bykommuner og 42 store landkommuner. Til nå hadde ordningen vært frivillig. Men i 1942 bestemte de tyske myndigheter at alle kommuner skulle bli med, både ut fra militære hensyn og behovet for kontroll. Men registrene ble i liten grad vedlikeholdt under krigen, ettersom de kunne bli brukt til tvangsutskrivninger.På Statsarkivet i Kristiansand har man oppbevart resultatene av de mange folketellingene. Husstandene fikk sine skjemaer til utfylling åtte ganger mellom 1916 og 1957. Og skjemaene forandret seg svært lite. Et eksempel fra Kongsgård Allé i 1952 viser stort sett de samme rubrikkene som i 1916. Men to har kommet i tillegg: Arbeidsgiver og trossamfunn.
Man opererte også med et hovedregisterkort for hver familie. Registeret var ganske enkelt, og etter hvert som folk døde, ble de tatt ut og lagt i en egen mappe kalt «Døde». Det samme gjaldt for utflyttede.
De gamle babylonere
Kikker vi litt bakover i historien, ble de eldste kjente folketellingene foretatt i Babylon, Egypt og Kina for 4000-5000 år siden. Romerriket hadde sine manntall. Men da middelalderen kom, ble det smått med den slags.
Først på 1700-tallet begynte de ledende rundt om i Europa å undres over hvor mange de egentlig ledet. Island — som var en del av Danmark-Norge - fikk sin første folketelling alt i 1701, Sverige kom etter i 1748 og resten av Danmark-Norge i 1769. USA hadde sin første telling først i 1790, mens England og Frankrike ventet helt til 1801.Ved folketellingen i 1769 var det 724.000 innbyggere i Norge. Av disse bodde bare 9 % i tettbygde strøk. Fra og med 1801 ble også navnene tatt med. De første folketellingene hadde til formål å få en oversikt over den mannlige befolkningen på grunn av innkreving av skatt og innkalling til det militære.
Et manntall fra 1660-årene var ingen egentlig folketelling. Her gjaldt det å registrere menn som kunne delta i krig.
Folketellingene for 1801, 1865, 1875, 1900 og 1910 er blitt digitalisert og kan søkes opp på internett.
Om nåla i høystakken
Folkeregistrene var kommunale fram til 1965, og alle innsamlete opplysninger er blitt sendt over til statsarkivene. Dermed er Statsarkivet i Presteheia stedet å gå. Men skal du lete fram noen av slekten som har bodd i Kristiansand, kan det være lurt å kjenne til adressen, ellers blir dette som nåla i høystakken. Men andre kilder, som for eksempel adressebøker, kan være til god hjelp.
En av de tålmodige navne-leterne er Annette Michelle Amundsen, som vi påtraff inne på lesesalen. Hun prøvde å finne spor etter en bror til ektemannens bestemor. Han het Peder Daniel Pedersen, født 1893 i Borgund i Møre og Romsdal. Flere i familien havnet i Kristiansand, så hun håper hun har hellet med seg.
— Jeg har ingen adresse, ingenting! sier hun og smiler.
— Det er absolutt en fordel å kjenne adressen, understreker Tronstad. Uansett, kommer du til statsarkivet, kan du få all den tid du trenger. Arkivboksene kommer pent og pyntelig ut til lesesalen på tralle. Men husk: Personvernet gjør at det er 60-årsgrense på opplysningene i boksene. Det vil si at det er tellingen fra 1952 som er det ferskeste du kan kikke på. Neste telling er fra 1957. Så med litt tålmodighet får du nok kikke på den også - når den tid kommer.
KILDE: DET INTERKOMMUNALE ARKIVET I VEST-AGDER OG STATSARKIVET I KRISTIANSAND, WIKIPEDIA