KRISTIANSAND: — Hvordan er det å lese biografien om seg selv?

— Det er rart, en underlig følelse. Sten Sørensen har spurt i flere år om å få skrive den, og jeg aksepterte til slutt fordi jeg tror historien om hvordan Oase startet er viktig. Men det er en annerledes biografi, fordi forfatteren gir ordet til sentrale aktører i mitt liv: kone, barn og nære venner.

- Kjenner du deg igjen?

— Ja, stort sett. Det beste med boka er at de som har bidratt kommer med usminka skildringer av meg, på godt og vondt. Ungene mine er også ubarmhjertig ærlige i boka, og det er sterkt å lese, på en fin måte.

- Du er ihuga Start- fan, hva har du å si til sesongens resultater?

— Jeg pleier å spøke med at å være Start- tilhenger styrker bønnelivet, he-he. Men jeg er ingen medgangsupporter, jeg er trofast i gode og onde dager.

- Var du på den siste kampen?

— Nei, da talte jeg på Salem og Dvergsnestangen. Selv om ikke får gått på så mange kamper, så har jeg blitt mer lidenskapelig opptatt av Start med årene. Kanskje det har noe med røtter å gjøre? Jeg skriver fortsatt Byen med stor B når jeg omtaler Kristiansand.

- Du taler i alle typer menigheter?

— Jeg har blitt ganske tverrkirkelig, men er egentlig luthersk prest. Jeg trives med å forkynne, for jeg er veldig ekstrovert og elsker å være sammen med mennesker. Jeg er mest opptatt av hva vi har til felles, og synes mange teologiske debatter er nytteløse. Jeg møter hele bredden av norsk kristenliv når jeg reiser rundt, og merker at bak åndelige dialekter har vi mange av de samme utfordringene. Og ikke minst er vi like som mennesker.

- Hvordan slapper du helt av?

— Jeg er veldig god til å gjøre ingenting. Jeg liker å gå tur i skogen, og fra stuedøra kan jeg gå rett ut i Østmarka. Det er også flott å være på Sørlandet, ta en tur langs sjøen, og bare være til. I tillegg blir jeg kalt "Kongen av Facebook", og spiller ofte "pingpong" i betydningen av at hvis noen kommenterer eller skriver noe til meg, så gjør jeg det tilbake. Da handler det ofte om Start.

- Du er glad i Kristiansand, men hva kunne vært bedre?

— Jeg liker ikke idylliseringen og "alt er greit"- holdninga her på Sørlandet, hvor harmoni er det store idealet. Det gode med det er at folk er hyggelige og vil hverandre vel. Det negative er at mange ikke tør å si hva de egentlig mener, de blir konfliktsky. Det har heldigvis blitt betydelig bedre med årene. Kanskje fordi det har kommet flere innflyttere, både fra byer i Norge og andre land? Men det ligger der fortsatt, ett eller annet sted i kulturen.