— Holthe, du må jo for helvete mene noe om dette! Kunstgress på Sørlandet?!

— Nå gir de bort Stokkelien også. For en gjeng.

— Hvorfor sørger du ikke for at Hovstad får sparken? Fordi du tør ikke, langhåra feiging!

Det er bare å takke og bukke for alle mailene og tekstmeldingene de siste par-tre månedene. Mange har jeg besvart (kjedelige svar, jeg vet det), andre har jeg slettet (kan det være nødvendig å være så sint?), og noen ytterst få har jeg lagret i en egen mappe.

Og til deg som sendte meg en bibelsk lang mail der du argumenterte for at Start hadde veldig godt av ett år i Adecco: I mine ører høres det omtrent like smart ut som å gjøre det slutt med kjæresten for å få bedre tid til å onanere . . .

De mailene jeg har lagret, vil jeg bruke som en jevnlig påminnelse om hvor mye kjærlighet som finnes der ute for verdens deiligste, og mest irriterende fotballklubb. Og kanskje er det nettopp alle mailene fra dere som virkelig elsker Start, og som med imponerende presisjon og inderlighet uttrykker disse følelsene, som har fått meg til å ta en pause i bloggen.

Jeg har rett og slett ikke vært tilregnelig siden november i fjor. Jeg har vært forbannet og bitter og usympatisk, men tro meg, det har klødd grusomt i småfingrene. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har hatt lyst til å sable knotten av både Hovstad og Rune Jacobsen og de andre skinnblakke gulnissene på Sør Arena.

Fjoråret på Sør Arena var en eneste stor bøtte med møkk. Det var unødvendig. Det var skandaløst. Det var svakt levert. I alle ledd. Punktum.

Men etterpåklokskap er sjeldent særlig vakkert.

Når absolutt alt butter imot er det nemlig fort gjort å glemme at ved et eller annet kjøkkenbord der ute, hver eneste morgen, sitter en liten førskolesprett i en slakk strømpebukse, en trøtt pappa med for dårlig tid, en pensjonist med for mye tid, en mamma med nistepakkeansvar, en student i bakrus, en tenåring med kjærlighetssorg og kanskje en enkel journalist eller flislegger, revisor, tanntekniker eller uføretrygdet – som alle har et helt urokkelig og felles kjærlighetsforhold:

Til nettopp IK Start.

De elsker klubben. Verken mer eller mindre. Tross alt.

Å elske Start er som å gå til en blind tannlege. Smertefullt og uforutsigbart, irriterende kostbart, men usigelig spennende. Vi vet at det kommer til å bli ubehagelig, men vi biter det i oss, til tennene knaser, og bryter løs på en ny sesong med nyfødt, naiv optimisme.

Atter en gang.

Start er som en uendelig syklus med selvpining. Vår, sommer og høst mangler vi poeng. Som regel. Om vinteren mangler vi penger. Alltid. Og innimellom rykker vi ned. Sånn er det bare.

Det er til å bli gal av, men kjærligheten dør ikke. Aldri!

På talentløst vis har vi atter en gang rotet oss inn i et økonomisk og sportslig uføre. Vi har mistet spillere, mistet motet, og mistet troen, bedt kommunen om nødhjelp, banken om nåde og publikum om forståelse. Truet spillere med sparken og Vindbjart om juling. Vi har skrellet både budsjett og administrasjon, og nå skal vi dæven plystre meg også skrelle vekk gresset - for å spare penger.

Banemannen skal erstattes med en plastisk kirurg.

Gud bevare Sørlandet og syntetiske sklitaklinger.

Joda, Start er seg selv lik, fortsatt. Men kjærligheten dør ikke. Aldri!

For vi skal opp igjen. Visst fanken skal vi opp, og ingen må fortelle meg noe annet enn at Start hører hjemme i den øverste divisjonen. Vi tilhører eliten, kanskje også toppen av eliten. Vi er norsk fotballs kuleste gjest, og uten oss blir det ikke skikkelig fest.

Vi måtte bare rydde opp i noe gammel moro først. En siste gang.

Ikke sant?

Nedtellingen til opprykksfesten er i gang.

Vi skal rett opp, Mons. Hører du - rett opp!

Kun én uke igjen, folkens. Jeg kommer med ny blogg før premieren, men før den tid; en konkurranse: Hvem blir våre fire argeste konkurrenter om opprykket?

Tipp de fem øverste plassene i årets Adecco helt riktig, og jeg sponser et årskort (i eliteserien) på Sør Arena for sesongen 2013 - på en av dere!

PS: Holthe på Hælen er også på Twitter nå. Heng på: @FVNHolthe