— Utmeldinger etter Kirkemøtets homo-vedtak, sviktende dåpstall og stormer i Sjømannskirken. Hvordan kjennes det for en domprost?

— Det går rett i kroppen. Vi vil være folkekirke, en kirke for alle. Da er det litt trasig når situasjonen er som den nå er.

- «Litt trasig?«

— Nei, du kan stryke litt. Dette er ikke bra og det gjør noe med meg. Vi får håpe Gud har oversikten.

- Har han ikke det?

— Jo.

- Er dette saker domproster snakker med Gud om?

— Ja. Jeg ber for kirken, de ansatte, barna, de unge. For byen. Alle som tilhører kirken.

- Hvordan kan en slik bønn fra deg lyde?

— Det kan være... ...du, jeg har ikke så lyst til å gå inn i det helt direkte.

- Hvorfor ikke?

— Det blir for privat, og selv synes jeg ofte de faste formulerte bønnene, Kirkebønnen for eksempel, dekker bedre enn mine egne formuleringer.

— I om lag 20 år har Den norske kirke diskutert sitt forhold til homofile - om deres rett til å bli prester, om retten til å gifte seg og så videre. Hvordan har det vært for deg?- Ufattelig slitsomt. Slitsomt. Dette har gitt meg en klump i magen i mange år.

- Hvis du...

— ...og homofilisaken har tatt fra meg frimodighet i forhold til det å være prest. Tatt fra meg glede. Fjernet alt overskudd.

- Er det noen som har merket det?

— Det vil jeg tro.

- Tror du eller vet du?

— Vet. Men jeg er vel ikke blant dem som sier så mye om sånt. Nå har klumpen i magen forsvunnet.

- Javel. Hvor har den tatt veien?

— Nei, kanskje ikke forsvunnet. Du kan skrive at klumpen er i ferd med å løsne. Det skjedde da jeg valgte å åpne meg mer for de homofiles situasjon.

domprost3.jpg Foto: Tore André Baardsen

— Sier du at du har skiftet syn?- Dette er ikke lett, men vi prester skal alltid gå inn i skriftmaterialet på nytt og på nytt. Det har jeg gjort, og etter igjen å ha jobbet med tekstene, har jeg nok endret syn. Ja.

- Og det var da klumpen i magen begynte å løsne?

— Ja.

- For tre uker siden fortalte du i Fædrelandsvennen at du hadde håpet Kirkemøtet hadde gått inn for en forbønnsliturgi for homofile.

— Ja, som et skritt på veien.

- «Et skritt på veien,» til hva da?

— Jeg tror en vigselsliturgi vil komme. Du må huske at kirken er en stor organisasjon. Samtidig som jeg har full forståelse for utålmodigheten, må vi forstå at det tar tid for en kirke å skifte syn. Jeg trenger tid selv.

- Hvilke reaksjoner fikk du da du i Fædrelandsvennen i april tok til orde for forbønnsliturgi?

— Ingen.

- Ikke fra noen?

— Nei. Overraskende, egentlig.

- Bølgen av utmeldinger etter Kirkemøtets vedtak fortsetter, kunne vi fortelle denne uka. Nå får du sjansen, hva sier du til en som står klar med utmeldingsskjemaet?

— Takk, da vil jeg si: «For all del - bli i kirken. Vi trenger sånne som deg, enten du er for eller i mot. Kirken skal være et mangfold, og uten deg - uten ulike mennesker med ulike meninger - blir vi en ghetto-kirke. Så bli hos oss, vær med og bidra til forandring.»

- Nylig fortalte Fædrelandsvennen at Den norske kirke mister konfirmanter til Misjonskirken i Randesund. Hva synes du om det?

— Det er ingen god opplevelse for oss, og dramatisk når så mange plutselig går til Misjonsforbundet. I flere områder i byen skulle jeg ønske det var bedre dialog mellom frimenighetene og oss om slike tema.

- Hvordan vil du beskrive dialogen i dag?

— Saken dere skrev, viser at dialogen er for dårlig.

- Vil det være flere eller færre troende i Kristiansand om ti år dersom dere beholder konfirmantene hos dere?

— Jeg liker ikke så godt ordet «troende». Bedre med «kristne».

- Ok, da sier jeg kristne - blir det flere eller færre kristne?

— Umulig å svare på. Vår kirke har konfirmantansvar for de som er døpt hos oss, men antallet kristne faktisk øker gjennom det konfirmantarbeidet frimenighetene gjør.

- Men er det ikke det som er det viktigste for dere prester?

— Joda. Det er ikke alt i denne saken vi skal se mørkt på. Poenget mitt er at vi må få til en bedre dialog, og jeg vil be biskopen invitere frikirkene til samtaler om konfirmantarbeidet.

- Når det gjelder uroen i Sjømannskirken...

— ...kan jeg først få si noe om de vanskelige sakene vi allerede har snakket om?

— Ja, gjør det.- Det er riktig at situasjonen er slik Fædrelandsvennen har tegnet den de siste ukene. Inn i dette er det viktig for meg å få fram jeg og vi slett ikke er motløse på kirkens vegne. Vi kan ønske at mye var annerledes, men se på alt flott som skjer i menighetene. Domkirken var for eksempel stappfull 17. mai, med en fantastisk gudstjeneste og det gode trosopplæringsarbeidet i menighetene er et annet godt eksempel.

- Hvorfor er det viktig for deg å fortelle dette?

— Fordi vi som kirke har den samme jobben å gjøre enten det går opp eller ned. Det virker forresten som troslivet fort kan bli prioritert ned når vi får det for godt.

- Passer kirkens fortelling dårligere når vi er rike og vellykkede?

— Egentlig passer den veldig godt nå. Vi trenger like mye som før å stoppe opp og spørre oss selv hva som er viktig i livet. Jesus har blant annet gitt oss mange advarsler mot rikdom.

- Det er kanskje ikke så hyggelig å høre, eller hva tror du?

— Ikke hyggelig, men det gir oss en sjanse til å sjekke hva vi bygger livene våre på.

- Du overtok som domprost etter Audun Myhre. Nå er han og Sjømannskirken i hardt vær. Hvordan tror du den saken preger Den norske kirkes omdømme?

— Husk at Sjømannskirken ikke er synonymt med Den norske kirke.

- Kan du likevel si noe om hvordan du tror saken kan prege inntrykket av kirken?

— Jeg tror prosessen i Sjømannskirken - en lukket prosess med mye hemmelighold og dårlig behandling av ledere og medarbeidere, er uheldig. Slik vil vi ikke ha det.

- Vi har berørt en del negative saker i dette intervjuet. Nå kan du fortelle hva overskriften ville vært på din «drømmeforside» i Fædrelandsvennen.

— Hm... ...«Kirken møter folk i byen».

- Hvorfor akkurat det?

— Da forteller avisen at vi har fått til å være det vi egentlig skal være.

(40 minutter etter at intervjuet var over, fikk vi følgende tekstmelding fra Bjarne Sveinall:)

«Hei Bjørn. Det ble for utydelig hva jeg ville hatt som forside. Hvis jeg kan endre, så ville jeg hatt: Ungdom fyller domkirken, og så bilder fra skolegudstjeneste før jul. Ikke et drømmescenarie, men et bilde av en virkelighet. Bjarne.«