MARNARDAL: — Det er veldig tungt at hans samlinger ikke kan komme til sin rett slik hans intensjon var.Følelsene henger tykt i lufta mens Kristen Holmegaard snakker om hva han synes om måten museumsgjenstandene blir ivaretatt på, eller mangel på sådan. Olav var hans onkel, og familien føler Olav Holmegaards vilje tråkkes på av Mandal kommune.Vi sitter rundt et gammelt bord, sikkert fra tidlig 1800-tallet. Her er Kristen Holmegaard, Espen Regevik (familiens talsmann i arvesaken) og styrer for Mandal bymuseum Knut Lindseth. Bygget er et nokså lite murhus på Heddeland i Marnardal. I alle rom er det unike skatter fra fortiden: Gjenstander fra gårder og hus helt fra 1700-tallet, gjenstander datidens mennesker brukte i arbeid, til fest og pynt. De fleste av tingene er fra Marnardal, og er i fantastisk stand. Alt samlet inn av Olav Holmegaard.Han ble født 13. april 1890. Han var den eldste av ni søsken og sønn av Kristen og Anne Kathrine Knutzen Holmegaard. Han vokste opp på Holmegård i Holum.Som 30-åring flyttet han til Heddeland og overtok den gamle slektsgården familien hadde her. Allerede som 14-åring hadde han begynt å samle; noen øredobber fra 1850-tallet, som han kjøpte på en auksjon for én krone. Da han giftet seg med Berte Jakobsdatter Bue tok samlemanien ytterligere fart. De var begge svært interessert i å ta vare på fortidens gjenstander. Samlingen vokste

I årenes løp vokste samlingen. Holmegaard reiste rundt på auksjoner i bygdene der han kjøpte mye, og han fikk gjenstander av enkeltpersoner som visste han var en samler.Så mange gjenstander ble det til slutt - 1441 i tallet - at Holmegaard for egne penger bygde sitt eget museum på andre siden av veien til slektsgården. I juli 1964 kunne han stolt ønske folk velkommen for å se på gjenstander, bunader og mynter. I tillegg var det utstilling i Tingstova like ved.8. februar 1967 - en måned før han døde - underskrev så den 76 år gamle mannen et testamente, der det blant annet heter:«Undertegnede ({hellip}) bestemmer herved som sin siste vilje at mine museumsbygninger med samlinger som står på min eiendom Heddeland ({hellip}) skal tilfalle Andorsengården - Mandal bymuseum som gave».Og videre:«Bygningene, tomten og samlingene skal utgjøre en enhet og intet må fjernes herfra».Dette siste punktet er selve kjernen i striden som har blusset opp de siste årene mellom slektningene og Mandal kommune, som altså fikk samlingene som gave.- Holmegaard var glad i Mandal by og hva man hadde gjort for å bevare minnene etter fortiden. Han følte seg sikker på at Mandal bymuseum bedre enn noen annen kunne ta vare på samlingene i ettertiden. Så feil kunne han altså ta.Ordene tilhører Espen Regevik, familiens talsmann overfor kommunen. Vi er igjen tilbake i det gamle museumsbygget. For ingen bestrider at bygget ikke har blitt tilstrekkelig ivaretatt av Mandal kommune. Det kommer fuktighet inn og veggene flasser. I 1996 protesterte Bunad og folkedraktrådet på forholdene i lokalene, de var redd tekstilene ville bli ødelagt i fuktigheten.To år etter ble derfor museet stengt. Siden har det ikke vært tilgjengelig for publikum, noe som det hadde vært helt siden bygget sto ferdig i 1964. Tekstilene ble fraktet til Mandal bymuseum, mens gjenstandene fortsatt står på Heddeland. Myntsamlingen

Med i samlingen er også rundt 3500 mynter, de eldste fra år 1000. Det er i hovedsak mynter som Holmegaard kjøpte etter et arveoppgjør på Laudal. Han hogg ned hele skogen sin og pantsatte deler av eiendommen for å få råd til å kjøpe opp det som siden er karakterisert som en av de aller flotteste myntsamlingene i Norge.Slektningene arvet myntsamlingen. Myntene var således ikke en del av samlingene da Olav døde, men etter hans død bestemte slektningene seg for å gi myntene til samlingene likevel for å komplettere museet.Men i 1990 ble så å si hele myntsamlingen sendt til Myntkabinettet i Oslo. Og det siste som har skjedd er at styret for samlingen, som består av Lindseth, Mandals kultursjef Jon Røkland og Marnardal-lensmann Tor Damkås, har søkt Fylkesmannen om å flytte også de fleste eller alle de gjenværende gjenstandene på Heddeland til Høgtun i Marnardal. I tillegg vil styret at også Tingstova skal flyttes til Øyslebø.Dermed er en helt vesentlig del av Holmegaards vilje om at alt skal forbli på Heddeland brutt. Det vekker svært sterke følelser hos slektningene. - Mandal kommune overtok samlingene i 1967 for å ta vare på alt sammen, og det her på Heddeland, sier Kristen Holmegaard med fast stemme. Mangel på penger

Knut Lindseth tar ordet. - Det handler i bunn og grunn om penger. Mandal kommune har lite av det, og vi innser at vi ikke klarer å ta vare på samlingene her. Derfor mener vi det beste er å flytte på samlingen.Lindseth er den som har hatt absolutt mest med samlingen å gjøre etter Olav Holmegaards død. De første årene syklet han det temmelig drøye stykket opp til Heddeland for å holde dørene åpene for publikum. Og han har gjort hva han har kunnet for å ivareta gjenstandene med de pengene han har hatt til rådighet.Likevel er slektningene langt fra fornøyde med hva Lindseth har gjort, og i særdeleshet med Mandal kommunes innsats.- Jeg hører hva Lindseth sier og at de mangler penger. Men kommunen tok på seg et ansvar i 1967 med de betingelsene som fulgte testamentet. Det må kommunen ta konsekvensen av, sier Regevik.Lindseth sier på sin side at snart 40 år har gått, og tidene forandrer seg. I 1967 hadde man ikke faglige kompetanse til å skjønne hva det ville kreve å opprettholde et museum på Heddeland.Under vår samtale oppstår det flere hissige ordutvekslinger. Det er beskrivende for denne striden som virker helt uløselig. Nå skal saken altså vurderes av Fylkesmannen. Går det ikke rette vei for slektningene, akter de å anke vedtaket inn for departementet.- Om nødvendig går vi til rettssak for å tvinge Mandal kommune til å ta ansvar, sier Regevik. Skrev bok

Torgeir Bue skrev noen måneder etter Olav Holmegaards død en bok om Holmegaards liv og hans fantastiske innsats for fortiden. På slutten av boken står dette:«Det er i dag stille på den gamle gården. Men sommerstid vil nok, slik Olav Holmegaard ønsket det, folk fra by og bygd finne veien til bygdemuseet på Heddeland, og de mange gamle tingene vil fortsette å tale sitt tause språk om fedrenes liv og virke for alle som gir seg tid til å lytte».Det gikk ikke helt slik. I alle fall er det ikke slik i dag.