Slik ble livet deres da de meldte seg ut av Menigheten Samfundet

Rose-Linn Pedersen

Rose-Linn Pedersen forstår dem som ikke vil ha noe med henne å gjøre etter at hun meldte seg ut av Menigheten Samfundet.

I januar skrev Fædrelandsvennen to artikler om Menigheten Samfundet. I den første beskrev vi en langvarig intern strid om synet på dåp og forholdet til andre menigheter, en strid som har ført til utmeldinger. I den andre artikkelen kom det fram at kirkesamfunnets øverste leder anbefaler menighetens folk å holde avstand til mennesker som ikke er medlemmer - og til de medlemmene som ikke lever slik menigheten lærer.

Rose-Linn Pedersen er født i menigheten. Levde der. Mor, far og søsken var med. Senere måtte kjæresten hennes bli medlem for å få gifte seg med henne. Nå er ekteparet utmeldt.

— Jeg har jo lært dette i menigheten selv, at medlemmene skal ta avstand fra dem som melder seg ut. Slik er reglene. Da kan jeg ikke tenke at de som vender meg ryggen er spesielt onde mennesker. De er vanlige folk som gjør det de har lært, og det de tror er riktig. Dette må jeg ha forståelse for, men jeg synes det er galt. Fryktelig galt, sier hun.

Les også:

Forstander ber menigheten ta avstand fra egne medlemmer

Redd for reaksjoner

De siste ukene har Fædrelandsvennen vært i kontakt med 22 tidligere medlemmer i Menigheten Samfundet. Tre av dem sier det var en nokså ukomplisert prosess. For de 19 andre var det vanskelig. Eller fryktelig vanskelig.

Ingen av dem ville i utgangspunktet fortelle i Fædrelandsvennen om hva som var krevende og komplisert. Etter lang betenkningstid, valgte Rose-Linn Pedersen likevel å snakke med oss.

— Hvorfor ønsket du lenge å tie stille?- Jeg er redd for reaksjoner fra dem som står i Samfundet. Men jeg er mer redd for at foreldrene mine, som tilhører menigheten, skal få reaksjoner. At det blir vanskelig for dem.

32-åringen tar sats:

— Dette er det umulig å forstå for deg som ikke har levd innenfor i Samfundet. Jeg har fine foreldre. Veldig fine. De vil meg bare godt. De er kloke. Jeg er glad i dem.

— Jeg skjønner, men sier du at du frykter at foreldrene dine skal ta avstand fra deg nå etter dette intervjuet - fordi noen i menigheten vil kritisere dem for ikke å ha vendt deg ryggen?

Hun tar tenkepause. Lang pause.

— La meg slippe å spekulere i det.

Vondt og vanskelig

Det er drøyt tre år siden Rose-Linn Pedersen forlot menigheten.

— Snakket du med foreldrene dine først?

— Nei, jeg ringte til mor og fortalte at vi - mannen min og jeg - hadde meldt oss ut. Hun ville vi to skulle møtes og snakke sammen. Og det gjorde vi. Først diskuterte vi mye, men det var umulig å bli enige. Det var skikkelig vondt og vanskelig for oss begge. Plutselig stoppet samtalen. «Er det over nå - kan jeg ikke treffe deg mer?» spurte jeg. Da trakk mor meg inntil seg. «Jo, jeg er jo glad i deg,» sa hun.

Rose-Linn smiler.— Da ble jeg veldig letta. Og takknemlig.

— Takknemlig?

— Du må forstå at det koster medlemmene mye å ikke følge de råd menigheten gir.

— Trodde du at du risikerte å miste moren din?

— Ja, for jeg visste at mange familier har hatt dette som praksis tidligere.

— Hvordan våget du da å gå ut?

— Jeg orket ikke mer. Og jeg hadde noen venner utenfor menigheten, så jeg hadde ikke alt å tape. Husk at det er det noen som risikerer. De kan tape alt.

Splid og brudd

Men hun mistet mange. Fra hun var tenåring var Rose-Linn i en gjeng sammen med 11-12 andre jenter fra Samfundet. Da hun meldte seg ut, søkte et par av venninnene råd hos en av menighetens forstanderne. Hvordan skulle de takle dette?

— De ble anbefalt å forsøke å få meg på bedre tanker. Hvis det ikke nyttet, skulle de bryte med meg. Det ble uenighet i gjengen. Jeg kunne sikkert beholdt noen av disse jentene som venner, men det var så vondt å se at jeg forårsaket splid i gruppa. Det var verst for dem som støttet meg. Jeg ville ikke ødelegge en fin gjeng. Jeg trakk meg. Vi gråt alle sammen. Nå har jeg ikke sett dem på over et år. Jeg ønsker ikke at dette intervjuet heller skal ødelegge noe for dem, og jeg er oppriktig glad for at de fortsatt møtes.

— Hva gjorde dette bruddet med deg?

— Da det ble nødvendig med diskusjoner som handlet om meg - støte ut eller ikke, da ble jeg egentlig sikrere på at mitt valg om å forlate menigheten er riktig.

Klarte ikke mer

Hun forteller at hun også var med i en syforening der alle var venninner fra menigheten. For noen år siden meldte en annen i syforeningen seg ut av menigheten. Da ble foreningen nedlagt. Og ble startet opp igjen kort tid etter — uten at den utmeldte ble invitert.

— Ja, det var jeg med på selv. Jeg ønsket ikke å bli utsatt for det samme, men ønsket heller ikke å trekke meg fra foreningen selv om jeg forlot menigheten. Men da et par av venninne sa de ville trekke seg ut av syforeningen på grunn av meg, så jeg hva som var i ferd med å skje. Jeg begynte å gråte. Og gikk. Sånn sluttet det.

— Hvorfor meldte du deg egentlig ut av Samfundet?

— Jeg klarte ikke mer. Det var så mange ting jeg var uenig i - ting som er viktig for meg. Jeg kan ikke leve i noe som er så lukket. Jeg kan ikke underordne meg en lære og en ledelse som slår kraftig ned på noe og noen, og lar annen urett og synd bare ligge. Kvinnesyn er viktig for meg. I Samfundet er kvinner underdanige. Men hør, jeg respekterer at andre lever godt med dette. For det gjør de.

— Hva savner du mest fra menigheten?

— Samholdet. Uten tvil. Samholdet vi hadde i gjengen. Det var fint. Veldig fint.

— Hva er det beste med å ikke lenger være medlem?

— At jeg føler meg fri. Dette er som å komme ut av et fengsel.

— Hva mener du?

— Jeg trenger ikke lenger å mene og tenke som de andre. Jeg kan slippe å føle at jeg ikke er god nok. Jeg slipper å mene at alle andre kommer til helvete. Skjønner du at det er deilig?

Ikke prektig

Det er viktig for Rose-Linn Pedersen at Fædrelandsvennen ikke fremstiller henne som prektig.

— Jeg ble for eksempel mor uten å være gift da jeg var 19 år.

— Hvordan ble det mottatt i menigheten?

— Jeg måtte bekjenne min synd offentlig med hele menigheten tilstede.

— Hvordan var det for deg?

— Hva tror du? spør hun.

Så legger hun til:

— Når det var gjort, ble jeg vist omsorg - både hjemme og i menigheten. Men dette var en helt forferdelig opplevelse.

— Selv om du er redd for reaksjoner på dette intervjuet, har du valgt å stå fram. Hvorfor?

— Kanskje dette kan hjelpe noen andre som har det slik som jeg. Bare derfor, sier Rose-Linn Pedersen.

Marie Louice Haraldseid

Marie Louice Haraldseid ble "omvendt" – personlig kristen – på et møte utenfor Menigheten Samfundet.

— Jeg visste at jeg gjorde noe fryktelig galt, sier Marie Louice Haraldseid.

Marie Louice Haraldseid meldte seg ut av Menigheten Samfundet for snart 10 år siden.

— Jeg kan ennå kjenne frykt for at jeg har valgt feil, sier hun.

Det var enklere for Marie Louice å la seg overtale til å fortelle, når hun ble en av tre Fædrelandsvennen intervjuer.

— I tillegg blir det feil for meg å velge taushet i frykt for reaksjoner, sier Haraldseid, når hun etter en serie telefonsamtaler lar oss få møte henne.

— Men for en halv time siden hadde jeg lyst til å avlyse. Dette er vanskelig for meg, sier hun.

• Jeg kan ennå kjenne frykt for at jeg har valgt feil.

Frelst på feil måte

Hun er 40 år. Hun er gift og har to barn.

Da Marie Louice var 25 år snakket hun en del om Jesus med en venninne som var blitt kristen.

— Venninnen snakket annerledes enn det som var vanlig i menigheten. Da vi snakket sammen, visste jeg at jeg gjorde noe fryktelig galt. Hun begynte å gi meg dårlig føde.

— Hva sa du?

— I denne sammenhengen bruker jeg "dårlig føde" som et uttrykk for at jeg ble påvirket av noe annet enn Samfundets lære. Jeg hadde selv forfektet menighetens lære svært tydelig og ivrig i mange år, og visste hva dårlig føde var. Påvirkningen utenfra endte med at jeg ble frelst på et fellesmøte i år 2000, eller "omvendt", som det kalles i menigheten. Og det var i hvert fall feil.

— Nå henger ikke jeg med. Jeg trodde begrepet "frelst" og "omvendt" var positive begrep i kristne menigheter. Kan du forklare?

— Frelse handler om å bli tilgitt av Gud, og at veien til evig liv åpner seg. I Samfundet er det Samfundets dåp – og bare den, og det å leve etter menighetens egen lære, som gir frelse. Ikke noe annet. "Å bli frelst," slik andre menigheter snakker om, er vrang lære, sier hun.

— Så da meldte du deg ut.

— Nei, det var først etter fem år.

Sparte foreldrene

Marie Louice forteller at hun ikke orket å snakke med foreldrene sine om det nye som var skjedd i livet hennes.

— Jeg visste at de ville bli fryktelig såret og lei seg dersom jeg fortalte dem at jeg var blitt frelst. Når jeg forteller deg dette, merker jeg at det er underlig. Kristne foreldre, foreldre som ikke tilhører Samfundet, ville blitt glade… Vent litt, nå kan det virke som jeg har dårlige foreldre. Sånn er det absolutt ikke. De lever bare slik de har lært, etter sin tro og overbevisning. Det ønsker jeg å respektere.

Hun valgte å bli i Samfundet. Ville prøve å forandre menigheten innenfra.

— Men det var vanskelig i det hele tatt å snakke om Gud og Jesus i menigheten. Det ble kunstig og rart.

Så fikk hun en kjæreste. Han tilhørte ikke Samfundet.

— Etter en stund forlovet vi oss. Det er en av de tristeste dagene i mitt liv.

— Hva ..?

— Jeg vet ikke hva jeg skulle gjort som kunne såret foreldrene mine kraftigere. For dem ble forlovelsen det klare og endelige tegnet på at jeg var på vei ut av menigheten. Det var så vondt.

Marie Louice trekker pusten.

— Sånne valg bør mennesker slippe å ta.

Ikke samvittighet

Det unge paret skrev brev til forstanderen og spurte om kjæresten kunne bli tatt opp i menigheten.

Det kunne han, men da måtte han bli døpt på nytt med Samfundets dåp. De anerkjenner ikke andre kirkesamfunns dåp.

— Mannen min hadde ikke samvittighet til å la seg døpe på nytt. Det ville vært respektløst mot hans tro.

Hun meldte seg ut.

— Det er alvorlig nok å melde seg ut, men min opplevelse var at det tyngste for menigheten var at jeg gikk ut fordi jeg hadde fått en personlig tro.

— Hvordan var samtalen mellom deg og foreldrene dine?

— Det må jeg få slippe å fortelle om. Jeg visste at den samtalen kunne ende med at de måtte ta avstand fra meg. Da vi var ferdige, kom mor etter meg. "Husk at jeg er glad i deg, uansett," sa hun. Da forsto jeg at de ikke ville vende meg ryggen. Og i dag opplever jeg respekt fra dem.

Uønsket i syforeningen

Marie Louice forteller at jenter i alle klasser ved Samfundets skole danner syforeninger.

— Vi hadde et bra fellesskap i vår forening, men der fikk jeg ikke være med lenger. Det er i tråd med læren, så det forstår jeg, men i noen av menighetens syforeninger får utmeldte lov til å fortsette.

— Savner du dem?

— Kanskje ikke akkurat den gruppa, men jeg savner samholdet i menigheten. Veldig. Jeg savner det å være innenfor. Det er vondt å ikke bli godtatt lenger. Jeg skulle ønske jeg ble forstått og trodd. Og jeg skulle ønske de forsto hva det har kostet meg å forlate menigheten – at det ikke har vært noen lettvint løsning. Mennesker blir ødelagt av dette.

Frykter tausheten

Men ikke alle i menigheten har brutt med henne.

— Jeg har heldigvis fortsatt et godt forhold til dem som betyr mest for meg. Det er jeg takknemlig for. Har du fått med deg at jeg ikke ønsker å ødelegge noe for dem som tilhører menigheten? spør hun, og legger til:

— Jeg er redd for å såre noen jeg er veldig glad i, redd for at noen tror jeg mener at jeg er bedre enn andre, redd for hvilke reaksjoner jeg kan få, redd for at noen skal bli sinte… Så er jeg kanskje aller mest redd for tausheten.

— Hvorfor lar du meg intervjue deg?

— Nettopp fordi jeg ikke tror på taushet. Taushet er det verste som finnes. Og hvis en eneste leser kan få hjelp i sitt liv ved at jeg her forsøker å fortelle så ærlig jeg våger, ja, så er det viktig nok for meg.

Preget for alltid

I dag er er Marie Louice Haraldseid medlem i Misjonsforbundet.

— Men fremdeles – etter 15 år utenfor Samfundet – blir jeg fortsatt slått av frykt og tror at jeg må bli et bedre menneske – leve enda riktigere – for at Gud skal være glad i meg. Slik vil det jeg lærte i menigheten som barn, prege meg for alltid.

Irene Kaspersen

Irene Kaspersen har lært at den som melder seg ut av Menigheten Samfundet vil gå fortapt. Likevel forlot hun menigheten.

Hun er av de få Fædrelandsvennen har vært i kontakt med som forteller at det var en "nokså enkel prosess" å melde seg ut fra Menigheten Samfundet.

— Og etter at mamma døde i 2008, er det også greit for meg å fortelle om dette offentlig, sier Irene Kaspersen.

Hun er 43 år. Faren døde for lenge siden.

— Hvordan reagerte moren din da du meldte deg ut?

— Mamma reagerte med bunnløs fortvilelse og bunnløs sorg. Det var forferdelig vondt.

• Mamma reagerte med bunnløs fortvilelse.

— Jeg synes du sa at det var en nokså enkel prosess?

— Hm… ja, "nokså enkel" i forhold til hvordan jeg vet andre har hatt det. Mamma var et fantastisk menneske. Jeg ønsket absolutt ikke å påføre henne sorg, men visste at det ville gjøre henne fryktelig vondt om jeg meldte meg ut. Det var bare på grunn av henne jeg ventet så lenge med å forlate menigheten.

— Hvorfor valgte du likevel å gå ut mens hun ennå levde?

— Jeg fikk en kjæreste utenfor menigheten. Han ville jeg gifte meg med, og jeg hadde bestemt for lenge siden at jeg ikke ville trekke noen utenfra inn i menigheten. Da hadde jeg ikke noe valg. Det blir ikke godtatt i menigheten at medlemmer gifter seg med en som ikke er medlem. Jeg måtte gå ut, forteller Kaspersen.

Les også:

- Jeg kan ikke lenger leve i en organisasjon som mener at alle andre tar feil

Lært å ta avstand

Hun reiste hjem til moren og fortalte at hun hadde meldt seg ut av menigheten.

— Det var ingen ting i mammas reaksjon som overrasket meg. Du må huske at menighetens lære er at den som melder seg ut, går fortapt – går til helvete. Jeg tror mamma ble fryktelig redd. Husk også at vi er lært opp til å ta avstand fra dem som forlater menigheten. Det var en vond samtale. Til slutt sa mamma: "Du må gå nå, Irene. Bare ta bilen."

— Hva mente hun med det?

— Hvis jeg lånte bilen hennes, måtte jeg komme tilbake for å levere den. Jeg tror det var hennes måte å si at hun ikke ville vende meg ryggen.

Irene lånte ikke bilen. Moren var kreftsyk. Det tok en måned før de møtte hverandre igjen.

— Det gikk stort sett fint med oss – hadde det nesten som før. Nesten. Vi kunne snakke om mye, men unngikk å nevne menigheten. Helt på det siste, fortalte mamma igjen om smerten hun kjente da jeg meldte meg ut. Jeg er lei for at jeg gjorde mamma så vondt. Jeg prøvde å trøste henne, sa at hennes Gud og min Gud er den samme. Jeg var glad i henne.

Stilte spørsmål

Allerede som barn spurte Irene lærere på Samfundets skole og andre i menigheten om hva som var det spesielle med Samfundet.

— Jeg fikk ikke svar som jeg forsto. Sånn fortsatte det egentlig også da jeg ble voksen. "Hvorfor denne isolasjonen? Hvorfor kan ikke vi i Samfundet delta i kirkelige handlinger sammen med andre kristne?" spurte jeg. Enten ble det møtt med taushet eller med uklare svar. I hvert fall følte jeg det, og ble mindre og mindre aktiv, forteller Irene.

Hun tror Samfundet kan være et "veldig godt sted" for den som ikke stiller slike spørsmål.

— Mange som trives godt i menigheten, er ikke opptatt av hva menigheten står for. Da har de det helt fint. Det ønsker jeg ikke å rive ned.

— Var det noen i menigheten som forsøkte å hente deg tilbake til menigheten?

— Nei. Er ikke det rart? Ifølge menighetens lære, går jeg fortapt. Hvis de virkelig mener dette, er det vanskelig å forstå at ingen prøvde å få meg inn igjen. Jeg kjenner at den omsorgen har jeg savnet. Kanskje er det fordi menigheten lærer at vi aldri skal gå inn i diskusjoner. Vet ikke.

Savn og glede

Irene forteller at det i ettertid er én kvinne som har sagt at hun skulle ønske at hun kom tilbake til menigheten.

— Nei, to er det visst.

— Hva savner du i dag fra tiden som medlem i Samfundet?

— Oj, nå må jeg i hvert fall tenke… Nei, jeg kan ikke si at jeg savner noe.

— Men hva var fint der da?

— Folk i menigheten er flinke til å ta vare på hverandre. Den som er syk, får for eksempel mye besøk. Noen hjelper andre økonomisk, i det stille – uten å skryte av det. Det er flott. I skolen er det mye god kvalitet, men jeg følte meg aldri hjemme inne i menighetsbobla der andre hadde det fint. Når du ikke kjenner deg hjemme, hjelper det deg ikke at andre har det fint der inne.- Hva er det deilig for deg å være ferdig med?

— Det er deilig å ikke tilhøre en gruppe som i sin grunnholdning fordømmer andre.

— Har du senere vurdert om du kanskje vil gå fortapt?

— Nei, det har aldri slått meg. Det er kanskje litt rart. Men, nei.

Ikke bitter

Irene Kaspersen er gift og mor til ei lita jente. Familien går i Den norske kirke på Tveit.

— Det er så fint å se barna få være barn og gå og løpe rundt i kirkerommet i gudstjenestene. Det er en kraftig kontrast til Samfundet.

Intervjuet er over.

— Men du, det er viktig for meg at du får fram at jeg ikke kjenner noen bitterhet. Jeg er ikke sint heller, og jeg vil ikke ødelegge for noen av dem som kjenner seg hjemme i menigheten, sier Irene Kaspersen, og legger til:

— Og de som var mine nærmeste venner innenfor menigheten, de er fortsatt mine nærmeste venner. Da er det helt greit for meg at det er andre fra menigheten som ikke lenger vil hilse på meg. Helt greit.