Finn Holmer-Hoven

sjefredaktør

i Fædrelandsvennen— Som sjefredaktør i et åpent samfunn kan jeg ikke føle ansvar for det som skjedde på Smøla. Men drapet der er et alvorlig tankekors for både media og psykiatrisk fagmiljø. Om vår formidling av grusomme hendelser påvirker psykisk syke mennesker andre steder i landet, er dette først og fremst et ansvar for vedkommendes behandlere.- Må pressen kalkulere med risikoen for at omtale kan være smittebærer?- Samfunnet tillater en større risiko enn det burde ved å akseptere at det psykiatriske hjelpeapparatet i mange tilfeller svikter. Ett av medienes store spørsmål nå, er hvordan samfunnet kan beskytte seg. Pressen kan ikke legge bånd på seg av hensyn til et eventuelt sykt menneske som kan få en bisarr idé.Holmer-Hoven ser samtidig eksempler på at medias informasjonsplikt ikke er total:- Et TV-selskap filmet seriemorderen Thomas Quick under rekonstruksjonen av et drap. Slike detaljer har ingen behov for å få innblikk i, mener sjefredaktøren.Fædrelandsvennens dekning av barnedrapene i Baneheia er den mest omfattende siden den såkalte Torgersen-saken på 1950-tallet.- Jeg står fullt inne for vår dekning og synes også tabloidavisene har dekket saken på en renslig og ryddig møte. At saken har fått så stor plass hos oss, skyldes naturligvis at vår landsdel er sterkest berørt. Men vi har ikke spekulert i tragedien. Omtalen har i vel så stor grad handlet om sorg og forholdsregler, sier Finn Holmer-Hoven.Per Edgar Kokkvold, generalsekretær i Norsk Presseforbund

  • Pressen selv setter skarpt søkelys på omsorgsapparat, psykiatri og politi i disse dagene. Da må vi vente oss at det også settes fokus på pressens rolle. Vi befinner oss ikke i et vakuum.Kokkvold mener media likevel har full frihet til å innhente og formidle informasjon.- Hva slags samfunn ville få uten slik informasjon? Det ville bli som i gamle Øst-Europa, der triste og tragiske hendelser angivelig aldri fant sted fordi de aldri ble omtalt.Per Edgar Kokkvold har sagt det før og sier det igjen:- Jeg er glad vi lever i et samfunn der barnedrap vekker enorm oppmerksomhet. Samtidig skal vi være oss bevisst at vi ikke har plikt til å formidle alt vi vet. Vi skal yte særlig varsomhet overfor detaljer som pirrer nysgjerrigheten mest. Poenget må være omtale av hva som er relevant.Også Kokkvold bruker TV-meldingen om Thomas Quicks rekonstruksjon som eksempel på unødvendig detaljert informasjon.- Ingen har behov for slik kunnskap. Vi vet det finnes syke mennesker rundt omkring. Vi har ikke lov til å se bort ifra at slike inntrykk kan virke uheldig på dem. Ord og bilder er mektige våpen. Drapssaker er ikke jobber for uprøvede sommervikarer. Jeg synes saken i Kristiansand, og i særlige grad begravelsene, er omtalt med stor verdighet og respekt.Svein Egil Omdal, leder av Pressens Faglige Utvalg (PFU)

  • Tross meldinger om at kvinnen på Smøla var påvirket av barnedrapene i Kristiansand, vet vi ennå lite om slike saker har smitteeffekt. Det vi vet, er at slik effekt kan være stor ved omtale av selvmord, gisselaksjoner og kirkebranner.Den tidligere nyhetsredaktøren og nåværende journalisten i Stavanger Aftenblad mener tema mer handler om hvordan enn om tragiske saker skal omtales.- Vi skal skrive i omtanke og respekt for de pårørende og de døde.Omdal minner om at de fleste av de få barnedrapssakene her i landet skjer innen familien.- Derfor har vi svært lite erfaring om hvordan omtale av barnedrap virker. Dobbeltdrapet i Kristiansand er unikt. Her legger media en løype i et nytt terreng. Poenget må være en omtale i kombinasjon med respekt og offentlighetens behov for viten. Skjer det, nekter jeg å tro at faren for kopiering av barnedrap er stor.Omdals egen erfaring fra lokal- og regionaviser er at deres reportasjer oppfattes som en naturlig del av sorgarbeidet.- Slik sett må vi også være på vakt mot en annen type smitte. Vi må våge å stå på vår egen standard i forhold til løssalgsaviser, på samme måte som NRK må stå på sin standard i forhold til TV2 og Tvnorge, mener Svein Egil Omdal.