OSLO: — Denne steinbysten er blant de aller beste. Den skal også til Marnardal, forteller Nils Messel ved Vigeland-museet i Oslo. Han er ansvarlig for den store mønstringen av Nome-skulpturer som for tiden vises for publikum i hovedstaden.Han nærmest kjærtegner syenittskulpturen, viser hvordan den tenderer mot abstraksjonen og kaller den et av de beste eksempler på Sigurd Nomes virkelig gode verker. Nils Messel er overbevist om at det er riktig å overføre samlingen til hjemkommunen Marnardal, slik kunstnerens familie nå har bestemt. Samtidig er han glad for at Vigeland-museet kunne nå å presentere et utvalg av verkene for publikum, en utstilling kunstneren selv aldri nådde å få arrangert.Øyslebø
Sigurd Nome ble født i Øyslebø i 1911. Foreldrene var Ole Johnsen Nome og Velline Oudal, og Sigurd var den sjette i rekken av 12 søsken. Han tok Statens Kunst- og Håndverksskole fra 1933 til -34, og gikk på Kunstakademiet under Axel Revold og Wilhelm Rasmussen fra -35 til -37. Samme år debuterte han på Statens Høstutstilling med «Skomakeren», syenittbysten Messel nettopp viste fram.Barne- og dyrefigurer
I sin samtid var Sigurd Nome en svært populær billedhugger, og han er representert nærmest over hele landet med sine små og større arbeider, gjerne barnefigurer eller dyrefigurer.- Også i Oslo er han godt representert. Det oppleves ikke som nødvendig å ha den store samlingen her. Alt som er i gips, også det som er utstilt her, skal til Marnardal. Vi snakker om 400 eksponater. Også en del steinskulpturer hører med til Marnardal-samlingen, forklarer han.Han mener Sigurd Nome - som døde i 1979 - ikke var noen grensesprenger i sin tid. Han tok opp i seg de mulighetene som lå i billedkunsten fra 30-tallet. Mens hans nær 50 år eldre kollega fra samme område, Gustav Vigeland, higet mot livets store drama, var det det nære hverdagslivet Sigurd Nome forsøkte å rette oppmerksomheten mot.- Han synes å ville lage kunst ut av sin familie, det han så rundt seg til daglig. Nærhet er et nøkkelord når man betrakter hans kunst. Han er nesten en slags skulpturens Anne-Cath. Vestly, en som sier nå må vi bygge, nå må vi skape hygge. Han representerer en veldig sosialdemokratisk kunst i 1940 og -50-årene. Drømmen om harmoni er sterk, og han skyr det pompøse, sier Nils Messel, som også peker på at visse av arbeidene, særlig de senere, nok har visse formale svakheter.- Men han er en god kunstner. Ellers ville vi ikke hatt denne utstillingen her, påpeker han.- Forsiktig
— Sigurd Nome var forsiktig. Han gjorde ikke så mye av seg. Per Palle Storm var den i samtiden som tok mer plass. Det er noe upretensiøst over Sigurd Nomes kunst, og dermed noe veldig tiltalende. Det fra 40- og 50-årene vi finner de sterkeste arbeidene. Jeg synes det er en veldig ærlig kunst, her er veldig lite formalt jåleri. En kan kanskje snakke om en stille innadvendthet? Nome var ærlig overfor et synsinntrykk, på en slik måte at noen kanskje vil oppfatte det som en moralsk greie, sier Messel.Han mener Marnardal har fått en fantastisk gave. Og at kommunen ved å takke ja har påtatt seg en stor jobb.- Det er ikke bare bare å takke ja til sånne ting, det vet jo blant annet Oslo kommune litt om. Men bare de klarer å skaffe lagringslokaler med et stabilt inneklima, så går det nok bra. Gipsskulpturene er ikke svært krevende å ta vare på. Det er et ganske solid og stabilt materiale, sier Messel.