– Jeg er som en liten unge når jeg har laget noe. Da henter jeg Bente. Å høre fra henne at jeg har vært flink, er krona på verket, smiler Kenneth Mikalsen.
For egentlig er alt samboer Bente Amdal sin skyld.
– Hvis hun vil ha litt fred, foreslår hun gjerne at jeg skal ta en tur i garasjen.
Sammen kan de gjerne se en serie på tv når ungene er i seng, men Kenneth får nok skjermtid på jobb, så han liker seg bedre når han kan frese, sage og lage noe med hendene – med Bente som god konsulent.
De pleier å gi karakter fra 1–10 på alt han lager, og samboeren er ofte høyere på skalaen enn ham selv.
– Jeg blir aldri helt fornøyd. Så når Bente gir 9 og 10, gir jeg 7–8.
I Sele havn blåser brisen friskt, og vinden har liten kuling i kastene. Bølgene ut mot Feistein fyr går hvite, og lua på hodet kunne fort føket på havet.
Hadde himmelen åpnet seg, ville rullesteinene i strandkanten blitt sleipe og glatte, men på tørt føre går de greit å forsere. Dessuten er vær og vind bare en dårlig unnskyldning for å sitte inne.
– Å være på tur er herlig. Jeg liker å være ute, og det er kjekt å ha noe å gjøre.
Akkurat nå skulle Kenneth smilt inn i kamera og tatt masse bilder og video for å poste på sosiale medier. Der kunne han fortalt folk at han er ute for å sanke drivved til å lage småmøbler hjemme i garasjen. Men for Kenneth kan ikke mobilen konkurrere med naturen.
Jakten på drivved er mer spennende, og akkurat nå har han fått tips fra en gammel kollega om noe fine trestykker som ligger nord for Sele havn. Hvor de kommer fra eller hvor lenge de har ligget i havet, vet ingen. Men nå ligger de på land og er klar til bruk: Ferdig saltmarinerte og overflatebehandlet av vann, vær og vind.
Med på turen er også bonusdatteren Hanna Amdal Kristoffersen på 12 år. Å sanke drivved er blitt en aktivitet for hele familien på fem. Også sønnen på tre og et halvt år har fått med seg at mor og far samler på «pinner».
Hytte på Sørlandet
Det hele begynte med at Sandnes-familien kjøpte hytte på Sørlandet for fire år siden. Der drar de nesten hver helg. Hele hyttefeltet er inspirert av gamle sørlandshus og ligger på en landfast øy i nærheten av Vigeland, og inne har de verken tv eller bredbånd.
I stedet bruker de tiden på å være ute i båt, fiske, sykle, spise sjømat og gå tur.
Før kunne de gjerne ta med et og annet stykke ekstra fin drivved, men samlingen ble stadig større etter at familien skaffet seg hytte og båt.
Hva de skulle med all drivveden visste de ikke, men Kenneth var ikke vanskelig å be da Bente ville ha et nytt skap utendørs.
Neste prosjekt ble en hylle på kjøkkenet. Så en hylle på badet, noen knaggrekker og et rødt hjørneskap i gangen.
– Hvis hun skal ha noe, er jeg lett å be, for jeg synes det er kjekt å lage nesten hva som helst. Til slutt hadde hun fått det hun trengte, men da var jeg så godt i gang at det bare var å fortsette.
Til daglig jobber ingeniøren med å utvikle roboter for oljeindustrien, men på fritiden liker han best å være ute i naturen, på hytta eller hjemme i garasjen.
Han har alltid vært glad i å snekre, skru og fikse. Holdningen hans er at alt kan repareres, og hvis noen har klart å skru noe sammen, skal han klare å skru det fra hverandre – uansett om det er et stereoanlegg, en oppvaskmaskin, en sykkel, et verktøy eller et møbel.
– Hvis jeg ikke klarer å fikse tingen, har jeg jo lært noe likevel ved å se hvordan ting er skrudd sammen.
Mentalt riktig
Når venner og familie skal renovere kjøkken eller bad, vet de at alt av gamle hengsler og håndtak må skrus ut. Slike ting setter Kenneth pris på.
– Alle vet at de må skru ut ting som jeg kan bruke. Jeg synes det er knallkjekt og veldig tilfredsstillende å gi nytt liv til ting, ikke først og fremst av økonomisk årsaker. Men rent mentalt føles det riktig å bruke ting på nytt.
I mindre velstående tider var drivved og drivtømmer et verdifullt tilskudd for folk som bodde lags kysten, både som fyringsved og byggematerialer.
For noen var drivved helt avgjørende for å overleve. På Grønland ble drivved gjerne brukt til årer og spanter til båter. Disse ville ellers vært vanskelige å lage på grunn av lite tilgang på trevirke. Også på Færøyene var rekved viktig og ble brukt som byggemateriale sammen med stein og torv.
Men i dag kjøper de fleste ved i sekker og fyller tilhengeren med ferdighøvlede materialer fra byggevarebutikken.
– Det finnes noen andre som samler på drivved. Men de fleste tenker nok at gamle trestykker som har ligget i sjøen er noe graps.
I sekken har han alltid med seg en hammer, og i bilen har han brekkjern, sag og en liten feiekost. Men han vil helst ikke kappe for mye.
– Jeg prøver å kappe minst mulig, og jeg har aldri lyst til å vise kappenden hvis jeg ikke må. Hvis du har lite material, må du tenke gjennom hele hylla og hvor du skal kappe for å unngå at du får et synlig kutt.
Trestykkene han finner har ofte spor av tidligere bruk. Avflasset maling er ikke uvanlig. Rustne spiker og nagler forekommer også, men slike ting kan bare gjøre materialene mer spennende å jobbe med.
Noen ganger trekker han ut spikrene. Andre ganger kan ham bruke dem som en del av designet. Han prøver alltid å se potensialet i hver trebit og kan ofte se for seg en hylle, et vinstativ, et skap, en krakk, en benk, en stumtjener eller en telysholder eller en lampe.
– Veldig ofte tenker jeg at der fant jeg en lampe, der fant jeg begynnelsen på en hylle.
Men han tar ikke med seg alt han finner i naturen.
– Du finner dårlige fjøler også.
Før han bestemmer seg kjenner han gjerne på vekten og bøyer og tøyer litt for å se hva materialene tåler. For det han lager skal være skikkelig. Derfor bruker han også små treplugger i stedet for skruer hvis han kan. Han freser også inn oppheng på baksiden.
Lampe skaper undring
Så langt har han vist fram småmøblene på flere messer både i Åsenhallen, i Julabygda og på boligmessen i Sandneshallen.
– Denne trekker alltid mange menn til standen på messer, sier Kenneth Mikalsen.
Han peker på en lampe med en solid fot i drivved og en lang og krokete trearm opp til lyspæra og skjermen.
– Hvordan da?
– Når du er på en messe, ser du alltid mennene som går fem skritt bak kona. Når de oppdager denne, setter de opp farten og avanserer forbi kona. Da har de alltid ett spørsmål som de prøver å finne svar på.
– Hva da?
– Hvor er ledningen? For lampen har jo en ledning, men ingen forstå hvordan den er boret inn. Ekstra kjekt er det når to-tre menn står og diskuterer, for da skal de forsøke å finne løsningen.
– Hvor er egentlig ledningen?
– Den er inni lampearmen.
For å få ledningen gjennom måtte han bore hull fra tre ulike steder og få de ulike hullene til å treffe hverandre. Han utnyttet også en kvist i treet til å skjule det ene av borehullene, mens de to andre er skjult på toppen og nederst på trestykket.
– Å få hullene til å treffe hverandre er jo knallkjekt, og etterpå skal du ha ledningen gjennom. Det tar ofte lengre tid enn å bore, smiler Mikalsen.
I august i fjor opprettet han en egen profil på Instagram og åpnet nettbutikken HeilV.
Selv om tilbakemeldingene er gode og folk liker tanken om gjenbruk, skulle Kenneth gjerne fått mer fart på salget, men markedsføring, nettsider og sosiale medier er ikke ting han liker å drive med. Snekring er mer stas, og han kunne gjerne laget enda flere ting hvis varene hadde forsvunnet fortere.
– På Instagram er jeg god i 2–3 minutter, og så forsvinner motivasjonen. Jeg burde vært mye bedre, for jeg får god respons. Folk er rause, hyggelige og positive. Men jeg får meg ikke til å ta bilder, video og snakke inn i telefonen når jeg er midt i naturen.
Derfor har han og samboeren en slags avtale om at hun skal overta Instagram-profilen.
– Selv om jeg snekrer, er det et felles prosjekt, og begge håper at vi kan få mer volum slik at vi kan gjøre mer av det.
– På heltid?
– Jeg kunne godt gjort det. Jeg har vært ingeniør hele livet og kunne godt vært snekker de neste årene, sier 48-åringen.
Men foreløpig er snekringen først og fremst en hobby som både han og samboeren har mye glede av.
Mest fornøyd er han med er et rødt kråskap som står på hytta. Skapet ser ut som det ble laget for lenge siden og har stått ute i vær og vind, men plankene til døren har bare fått røff behandling av havet. I hendene på Kenneth Mikalsen har de fått nytt liv.
– Da måtte Bente komme ut og se mange ganger når jeg var ferdig.