Neida, hun er ikke psykiater. Jannicke West Furumo er samboeren til Start-trener Tom Nordlie.
Det er hun som avgjør om treneren — og kanskje Start-feberen - skal stige over 40 grader. Tom har sagt det i utallige kontraktfornyelses-sammenhenger: «Det avhenger av min samboers trivsel». Han har skjønt poenget. Selv om han tar mye plass, har hun gjort det klinkende klart at avgjørelsene om familiens fremtid skal baseres på trivselen til fire likevektige - unnskyld, likeverdige - mennesker.
— Trives du?
— Ungene stortrives, på skolen og i barnehagen - begge deler er like i nabolaget. Helt optimalt, svarer Jannicke som er durkdreven politiker.
Trivsels-stillingen er altså 3-1, men fløyta er ikke gått for full tid. Det er i tidligste laget å slå fast at Tom Nordlies tre års kontrakt er i boks.
Familien er Tom (43), Jannicke (34), Daniel (10) og Leander (5), alle med adresse Fidjeåsen 33 i det som en gang het Ytre Randesund.
En diger, fire år gammel enebolig som de har kjøpt. Hun svinger inn sin Volkswagen Sharan foran garasjen. Som er kledd med fornem skifer. Noen av dem han ramlet ned og viser at det er simpel Leca på baksida. Ei utelampe strøk med i raset, den henger og dingler livløs i ledningen. Fins det ikke murere og elektrikere i Start?
— Jeg slutter jobben i Søgne klokka to, vi kan møtes hjemme halv tre, sa hun i telefonen.
Hun må være tyngre på gassfoten enn skikkelsen tilsier. En vever, liten lettvekter hopper ut av førersetet. Hun har sol og sommer i det halvlange håret. En bitteliten, diskret, men funklende diamant i den høyre nesevingen. Brun topp, svarte bukser, velsigna fri for sminke og jåleri.
Håndtrykket er like fast som det blå blikket.
— Velkommen inn, sier Jannicke.
— Typical scandinavian lady, ville en amerikansk turist ha sagt om denne dama.
Hun er skandinavisk inni også: Engasjert, bestemt, selvbevisst, selvstendig. Gjør egne valg og står på krava. Men samtidig omsorgsfull, opptatt av at dem hun er glad i, har det bra. Dessuten har hun et godt hode.
Alt dette ifølge hennes far og lillebror. Jeg ringte dem i forkant - selv om de er håpløst inhabile. Av den gode grunn at knapt noen på Sørlandet kjenner henne. Jannicke er doldis. Hvilket er det motsatte av kjendis. Også i dette henseende er de som ild og vann, Jannicke og Tom.
Huset er digert. Skyvegarderobe med speil i entreen. Noen skopar røper ar Daniel og kompisene er hjemme.
Vi benker oss på kjøkkenet - romslig, det også. Integrerte hvitevarer i sort, tidsmessige downlights og grov naturskifer på gulvet. Spisebord med plass til tolv.
— Huset er vårt. Men alle møblene tilhører Start. Vi hadde ikke med oss annet enn tøy da vi flyttet, sier Jannicke.
Og ei skjærefjøl med kjøkkenbenken. «Fra Daniel. Kjøken», står det med skjelvende, svipenn-bokstaver.
De flyttet til Kristiansand og Fidjeåsen i fjor sommer. Fra Skien, det er det Jannicke har hus, hjem, familie og røtter. Det er der de har bodd, hun og barna. Tom har pendlet i årevis, fra Vålerenga og fra Sandefjord.
— Dette er første gang vi er med på flyttelasset, tiden var inne til å prøve nå. Vi ville leie hus, men fant ikke noe som passet. Vi ville i et nybyggerfelt med unge mennesker og mange unger. Det fant vi her, derfor kjøpte vi huset.
— Gutta boys trives, forstår jeg - men ikke du?
— Det er så typisk fotball, altså. Det fins ikke nyanser. Du er konge eller drittsekk. Akkurat nå er Tom konge, og det er moro. Men det skifter fort, det var ikke like gøy da Tom og Vålerenga rykket ned. Som familie har vi daglige måltider sammen, nå. Ting har normalisert seg, pulsen er blitt roligere, alle fire er glade for det - sånt trekker i positiv retning.
Det er like før jeg griper mobilen for å meddele at Start og Tom bare kan signere, men Jannicke bryter tankerekka.
— Dessuten er Kristiansand en kjempeby.
Jeg tar etter telefonen igjen.
— Og det aller beste med Kristiansand er at avstanden til Skien er passelig.
Hun har overtatt slektsgården som tippoldefaren kjøpte i 1896. 102 år senere startet hun og Tom en rehabilitering som skulle vare i fem år.
— Det er ikke stort mer enn reisverket tilbake. Vi bodde i den ene etasjen og rehabiliterte den andre - og omvendt, om du skjønner. Det var slitsomt og kjempegøy. Gården heter Rambek og er min base i livet. Når vi er i Skien snakker vi om å reise «hjem til Kristiansand», erter Jannicke.
Men legger i neste åndedrag til at røttene sitter dypt og fast i Rambek, i fire hundre mål skog pluss litt innmark som er blitt tilleggsjord for en nabobonde. Det er ikke til å leve av, men absolutt noe å leve for, forstår jeg. Affeksjonsverdien er svimlende. Hun har spart på masse gammelt, gården likner et museum. Kanskje kan hun en gang starte en eller annen virksomhet - brukthandel eller antikvariat på låven virker tillokkende.
— Men da må jeg bo permanent på gården, så det ligger eventuelt langt fram i tid.
— Fordi du skal bo her?
— Eller andre steder. Jeg planlegger lite fra år til år, jeg har lært at det sjelden blir som jeg trodde. Når du lever et slags sigøynerliv sammen med en fotballtrener, er jeg opptatt av den tryggheten som gården gir både meg og ungene. Og Tom, for den del. Hvis det skulle gå skeis med Start, kan Tom være arbeidsløs og familien hjemløs i løpet av uker. Derfor holder jeg også tett kontakt med familien og vennene i Skien.
Ikke at hun tror det går galt med Start, altså. Men hun vet at den bølgen Tom, laget og landsdelen nå surfer på - brekker. Før eller siden. Sånn er livet. Og fotballen.
Pappaen til Jannicke er skolemann. Da hun gikk i videregående for femten års tid siden ble han rektor ved den norske skolen i London. Hun skulle bo hos besteforeldrene og fullføre skolen. Det ble for vanskelig, og hun flyttet raskt etter. Skaffet seg reiselivsutdannelse og ble tilbake da familien returnerte. Fire år i millionbyen lærte henne både språk og selvstendighet.
— Og nå vil Start - leste jeg i avisen - skaffe deg en utfordrende reiselivsjobb for å øke trivselen din og sikre at Tom signerer.
— Det leste jeg også i avisen forrige torsdag, fnyser Jannicke.
Hun dokumenterer det temperamentet hun hevder å være i besittelse av. Dvergpapegøyen «Pippo» piper engstelig fra buret sitt. Han er et kompromiss-kjæledyr. Tom ville ha noe som ikke krever lufting, han får nok tilstrekkelig mosjon på treningene. Jannicke ville ha noen som kunne overleve familiens Skien-reiser i helgene.
— Selv om utspillet nok var et resultat av presset i media, ble jeg provosert. Skaff henne en jobb, så blir hun nok fornøyd, skrev avisen. Det er ikke det dette handler om. For det første har jeg allerede en jobb, i Netthandelen. For det andre har Start ikke noe med å uttale seg om hva som er meningsfylt for meg - aller minst når vi ikke har vært i dialog om saken.
— Er du tilfreds med Starts oppfølging etter flyttingen?
— Med den nærheten vi har holdt til Skien, gården, familien og vennene, har jeg ikke vært så opptatt av tilrettelegging. Vi er litt på halvdistanse, hadde vi flyttet langt og mer permanent, ville jeg nok forventet et sterkere engasjement. En klubb som arbeidsgiver henter ikke bare en trener, men en hel familie.
— Jeg kom visst i skade for å avbryte deg?
— Ja, det var dette med jobbtilbudet. For det tredje er jeg i ferd med å endre retning yrkesmessig. Reiseliv krever mye reising og det er ikke forenlig med ungenes situasjon og Toms jobb. Det er en nokså fersk tanke, men jeg overveier å ta fatt på studier igjen. Jeg vet ennå ikke hvilke fag eller hvilket studium.
— Noe på HiA i alle fall, så blir dere boende?
— Jeg har fått katalogen. Hvis jeg ikke finner noe, få vi veie min situasjon mot de tre som trives godt.
— Og hvis du velger et studium de ikke har, vil Start-ledelsen sikkert sørge for å få det opprettet!
Jannicke smiler med stoisk ro. Pappaen hennes glemte å si at tålmodighet hører blant dydene hennes.
— Men broren din fortalte at du ikke er interessert i fotball?
— Det stemmer ikke. Pappa har vært trener for både Odd og Pors, formann i Telemark Fotballkrets og medlem av Forbundsstyret i Norges Fotballforbund. Jeg er født og oppvokst med fotball. Odd er laget i mitt hjerte, men nå er det like moro når Start vinner som når Odd gjør det.
— Men det gjør de jo ikke?
Jannicke sukker dypt og ser sørgmodig ut.
— Lillebroren min har derimot rett i at sport i sin alminnelighet engasjerer meg lite. Nevnte han at jeg kan slå i bordet med egen fotballkarriere? Jeg spilte for Urædd en kort periode, inntil jeg fant ut at det var gøyere å løpe etter gutter enn etter ball, sier Jannicke.
Fem-seks uker varte det ifølge lillebror. Han nevnte ikke det med gutter, men sa hun la opp etter at turneringa i Danmark var avviklet. Og kanskje er det, dypest sett, to sider av samme sak.
— Måtte du løpe mye for å fange Tom?
— Nei, det holdt med noen skritt over ganga. Jeg jobbet i administrasjonen til Telemark Fotballkrets, vi var samlokalisert med Odd. Tom var blitt utvist fra en kamp, vi mottok rapport og ei bot på to-tre tusen kroner. Jeg konfronterte ham med bota og søt musikk oppstod, sier Jannicke.
Diamanten i nesevingen funkler, eller var det øynene?
— Siden du nå er kjæresten, hva er det med denne villmannen?
— Han tar mye plass og går ofte i ett med jobben. Jeg har sagt fra og han skjønner at det ikke kan være sånn. Han er åpen og ærlig og tydelig. Han stiller opp hundre prosent for oss tre. Jeg er aldri i tvil om hvor jeg har Tom. Men det hender jeg lurer på hvem han er - han kan fortone seg som fire årstider, i løpet av ti minutter.
Da Jannicke kom til Kristiansand i fjor var det meningen hun skulle ta med seg selger-jobben i et kjøtt-firma på flyttelasset. Men firmaet måtte innskrenke, Jannicke var arbeidsledig innflytter. De første ukene var det moro å være turist, men vinteren ble mørk. Ved juletider fikk hun jobb i Netthandelen tre dager i uka, driver med support og har mye kundekontakt. Hun ytrer ikke et vondt ord om jobben, men det ligger liksom i de godt skjulte kortene at hun har noe annet på gang.
Foreløpig retter hun det meste av oppmerksomheten mot sønnene. Hun skal være en trygg forankring i et familieliv som ikke er helt A4. Hun syns det er et sunnhetstegn at Daniel vet mindre om Start og fotball enn mange av kameratene. Han spiller for RIL, men syns det er minst like gøy med svømming og bordtennis.
— Lille Leander, han må være oppkalt?
Blikket er sterkt og direkte.
— Nei, han heter det fordi det er et fint navn! En ego-tripp, jeg valgte det helt alene - både det og etternavnet.
— Leander Nordlie?
— Leander West Furumo. Jeg kan være nokså sta og egenrådig på egne og ungenes vegne. Tom har vendt seg til det etter hvert, krisen er definitivt over.
— Navnet lyder som en krysning mellom cowboy-land og Telemarks dype skoger?
— Furomo er fra farssida, stort norskere blir det ikke. Mor er født Darre West, det stammer fra Danmark. Jeg skulle gjerne hett Darre også, det er et sjeldent og flott navn. Men det kan bli for mye av det gode.
Det kan definitivt bli for mye av det gode i andre sammenhenger også. Som når paret West Furumo/Nordlie en sjelden gang beveger seg inn i byens uteliv.
— Tom og jeg har vendt oss til kommentarene. Men folk vi er sammen med syns ofte det blir slitsomt. Går det dårlig, får Tom kjeft og leksjoner i trener-faget. I gode tider gråter voksne mannfolk gledestårer på skuldra hans. Jeg vet ikke hva som er verst. Men jeg går aldri på bar sammen med Tom etter midnatt - uansett tabellsituasjon, sier Jannicke.
Men tre nye år på Sørlandet - uten barbesøk?