SONGDALEN: Det har gått to og et halvt år siden en av de markante seniorene i utelivsbransjen i Kristiansand radikalt byttet beite. I januar 2001 solgte han «Javel Pub» etter å ha eid og drevet den i 15 år. Før det hadde han 25 år bak seg i andre jobber i hotell— og restaurantbransjen. De fleste av dem i Kristiansand. Men nå var han innhentet av nye tider. Han kjente seg ikke igjen i sin kjære bransje. Men han hadde så mye mer å gi. Han var fortsatt så glad i mennesker. Så opptatt av å skape god stemning og hygge rundt seg. Sterkt opptatt av å gjøre nytte for seg. Stoppet av annonse

I et par rastløse måneder etter avhoppet var han på leting etter nye utfordringer. Han hadde helsa i behold, og var fortsatt full av arbeidslyst. Skulle han melde seg for Turistforeningen, og tilby seg å male opp de røde merkene i heia? Det hadde passet bra for en mann som er glad i naturen.Det var da han ble stoppet av en annonse. «Har du lyst på en annerledes jobb?» sto det i annonsen fra Songdalen kommune. - Annonsen var så lite kommunal. Den var veldig menneskelig. «Ring til meg,» stod det. Ikke send vita og slikt. Den var veldig direkte, forteller 64-åringen. Det var Geir Harbak fra Finsland som ville ha telefoner om den annerledes jobben. 45-åringen ble lam fra livet og ned etter en fallskjermulykke i mai 1998. Han søkte etter en personlig assistent på full tid. Dette var direkte tale til den tidligere pubinnehaveren og mangeårige hotelldirektøren. - Geir hadde forfattet annonsen. Dette så virkelig spennende ut. Jeg ringte opp en halv time etter at jeg hentet avisa. Halv elleve var jeg oppe hos Geir. Rask

— Det var før jeg hadde fått avisen selv, minnes Geir Harbak. - Vi snakket sammen, jeg søkte, var på intervju og fikk jobben. Jeg var veldig spent, forteller Dietrichson. I to og et halvt år har den tidligere pubinnehaveren jobbet for Geir Harbak. Nå serverer han frokost, rydder, jobber i skogen, kløyver ved, går turer med Geir, drar på handleturer. Eller steller i stand frokost, middag og sørger for kveldsmat. Og snakker. Om løst og fast. - Han skal være mine armer og bein, forteller Geir. Geir er veldig fornøyd med at Willy, en voksen mann, fikk jobben. Og veldig glad for at kjemien stemmer. - Det fungerer veldig godt. Jeg var sikker på at Willy var den beste. Og jeg ser at vi passer veldig godt sammen. Det er en fordel at han ikke er helt ung, slik at han blir her noen år, sier Harbak. Han setter like stor pris på at de to kan snakke bra sammen, som at Willy gjør en masse praktisk arbeid. - Det er viktig å ha en sparringpartner jeg kan ha diskusjoner med på en kameratslig måte, sier Harbak. For «gammeldags»

Overgangen har vært god for utelivsmannen, som selv mener har var blitt for «gammeldags» for bransjen. - Utviklingen i bransjen generelt var nesten blitt meg fremmed. Det ble etter hvert et veldig fokus på økonomistyring, og ikke nødvendigvis på kvalitet. I jappetiden skulle alt være så fint, men det ble snobbete. Jeg var selv med på det. Men ting begynte å forandre seg, og 90-årene var rett og slett tunge, forteller Dietrichson. Han vil på ingen måte devaluere sine år i bransjen, for han er veldig takknemlig for alle de spennende årene og med alle de trivelige menneskene han traff. Men han var ikke bekvem med utviklingen. Måtte hoppe av

— Utdanningsnivået ble redusert. Markedskreftene overtok, og man glemte litt det med kvalitet, faglig tyngde og service. Jeg følte behov for å hoppe av. Det var faglig sett veldig moro fra jeg var 30 til jeg ble 50 år. Men de siste åra ble jeg for gammeldags, sier 64-åringen. Han er helt sikker på at tanken på å hoppe av karusellen ikke er unik for ham. - De fleste finner ut at livet er mer enn å strebe og strebe. Etter hvert blir vi opptatt av andre verdier. Det går an å gjøre noe annet.Dietrichson tror det presser seg fram en ny måte å betrakte livsløpet på. Selv deler han livet inn i tre bolker á 30 år: - I 30 år forbereder du deg, og i 30 år er du effektiv. Hva skal du så gjøre de siste 30 åra? Vi har et langt liv, og jeg tror vi er nødt til å se på livsløpet på en ny måte for å slippe å få utbrente 50-60-åringer. Vi kan ikke gå uten noe å gjøre, dersom vi har helsa i behold. Dette må tas veldig alvorlig. Derfor tror jeg vi må snu den AFP-trenden. Folk sier at de endelig bare har «seks måneder igjen å jobbe». Så møter de veggen etter et par år, og har ingen ting, sier DietrichsonHan ønsker at særlig menn må bli flinkere til å se nye muligheter, og tenke litt fritt. - Har du litt mot og indre trygghet, kan du hoppe av og begynne på noe nytt, oppfordrer han. - Folk i 50-60-åra burde stått i kø for å gjøre noe annet. Men spørsmålet er ofte heller om man skal kjøpe seg ny cabincruiser eller ny bil. Let heller etter andre verdier. Jeg tror mange sliter med å administrerer sin pensjonisttilværelse, sier han. Han har dette tipset til jevnaldrende menn: - Det er bruk for oss for eksempel i barnehager. Det er gøy for barna å få bestefar på besøk i barnehagen, og at han leser eventyr for dem. Selv om barna har PC hjemme, mener han. I sitt «nye» liv har han særlig lært seg å sette pris på de nære ting.- Jeg blir minnet på hvor godt jeg har det. Jeg har all grunn til å være takknemlig, blant annet fordi jeg har god helse. Derfor er det godt å jobbe med folk som trenger litt hjelp. Det er en god følelse å vite at du er med på å løfte stein i samfunnet. Det er veldig godt. Om alle smakte på dette, ville folk få det mye bedre. Fokus skyves vekk fra deg selv, og din egen «elendighet». Jeg kjenner på gleden og takknemligheten over å ha to bein å gå på, sier Willy Dietrichson.