AO NANG, THAILAND: — Menneskene jeg har truffet som ble rammet av bølgene, enten direkte eller som pårørende, følger meg daglig. Jeg tar dem med i min aftenbønn og i gudstjenester, sier Hilde (40), sjømannsprest i Pattaya i Thailand.Fædrelandsvennen møtte henne i går kveld i Ao Nang, om lag to timers kjøring fra Phuket. Her skal hun ha ferie med sin familie, mann og tre små barn på seks, fire og ett år. Dagen før hadde hun ansvaret for minnestunden i Pattaya, nøyaktig på tidspunktet da bølgene traff strendene. Hun og to andre sjømannsprester kastet blomster på havet og holdt gudstjeneste om bord på båten «King Olav».- Det var en verdig og sterk opplevelse, synes Hilde.Flekkefjordkvinnen ble nylig valgt som «årets mor» av bladet Mamma. - En stor ære. Men også litt sprøtt. Det er mannen min som i år har gjort desidert mest med ungene. Det har vært mye jobbing, sier Hilde. Men benevnelsen kom nettopp med bakgrunn i den innsatsen og omsorgen hun har vist i året som er gått for tsunamiofrene. Hun var direkte involvert i hjelpearbeidet i Phuket med datteren Filippa med seg hele tiden. Siden ledet hun begravelsen av Ragnar Bang Ericsson (2) som omkom i bølgene. Og Sirnes arrangerte altså minnestunden i Pattaya. Sterke historier

Selv satt hun på en elefantrygg da tsunamien rammet Øst-Asia. Dagen etter var hun på plass ved Phuket International Hospital for å hjelpe til og fremfor alt støtte de som hadde mistet noen. 84 nordmenn omkom, 19 av dem barn under 12 år. - Jeg ble veldig glad i dem alle og følte meg knyttet til dem. Det var fryktelig sterkt å høre deres historier, sier Hilde.Hun følte hun kom til en krigssone, med sårede og døde mennesker overalt. Med seg hadde hun altså Filippa. Mange nordmenn og ansatte fant trøst i det lille barnet. - Alle ville passe henne. En gang fikk jeg henne tilbake i sykehusutstyr etter at hun hadde blitt skiftet på, smiler Hilde. Hun følte at hun nesten måtte unnskylde seg for at hun hadde barn som levde, mens tilfellet var at mange syntes det var fint at Filippa var der.- Noen måneder etter traff jeg en familie på en pårørendetur. De spurte etter henne, de trengte Filippa for å huske sitt eget barn. Så de lånte henne en hel dag, forteller Hilde. Som har fått dypt respekt for slike mennesker med krefter og ressurser, tross sine voldsomme tap.Derfor vil hun ikke si at hun bare har møtt tristhet. Hun føler også glede over alle menneskene hun har lært å kjenne. - Tross sine tap har mange hatt ressurser til å hjelpe andre. Flere har kommet tilbake til Thailand for gi noe tilbake til thaiene som sto slik på i hjelpearbeidet, sier Hilde og spiser av desserten hun har bestilt. Utenfor gatekafeen er det et yrende liv i feriebyen, men ifølge Hilde preges thaiene sterkt av tsunamien. De snakker mer enn gjerne om det som skjedde.Selv har hun brukt familien sin for å få utløp for egne triste tanker. - Ja, det er jo hjemme man tør å slippe seg løs. Men også sjømannskirken har vært enestående i å følge oss opp, sier hun. Ikke angret

Det var i 2003 at familien flyttet fra Lista til Bangkok. De var skeptiske, men har siden ikke angret på at de tok steget. I høst flyttet de igjen, til Pattaya, der de er med på å bygge opp en ny sjømannskirke. Familien stortrives i Thailand, og Hilde ikke minst i jobben som sjømannsprest. Så hun vet ikke hvor lenge de skal bli.- Det er et fantastisk deilig land å bo i, Thailand. Thaiene er utrolig oppmerksomme på barn, så det er aldri noe problem å finne pass eller for dem å skaffe seg oppmerksomhet, forteller Hilde, som aldri hadde trodd de ville ha en hushjelp boende i hus. Men slikt har man råd til i Thailand, og en eldre dame er blitt som en reservebestemor for ungene i tillegg til at de har en au pair, sier Hilde som ber oss hilse alle hjemme. - Sørlendinger har vært veldig interessert og tatt mye kontakt med oss. Det setter jeg stor pris på, sier Hilde Sirnes.