Mange sliter seg ut med sterkt pleietrengende familiemedlemmer som bor hjemme. Det er tungt, både fysisk og psykisk. Men det kan også ha alvorlig effekt på helsa, ifølge amerikanske forskere: Eldre pårørende som yter omsorgsarbeid, og som oppgir at de føler seg fysisk eller psykisk påkjent av dette ansvaret, har 63 prosent større risiko for å dø tidligere enn jevnaldrende som ikke gir slik omsorg. Dette ifølge en studie foretatt av professor Richard Schulz ved instituttet for aldersforskning ved universitetet i Pittsburgh, Pennsylvania.Andre forskere ser på den mulige sammenhengen mellom omsorgsarbeid og et svekket immunsystem. Ifølge Newsweek har forskerne Janice Kiecolt-Glaser og Ronald Glaser ved Ohio State University i mer enn et tiår studert effektene, og konklusjonen er: Sammenlignet med kontrollgruppen har pleiegivende ektefeller av demensrammede dårligere respons på vaksiner mot lungebetennelse og influensa, og sårene deres heles saktere. Over en seksårsperiode fant forskerne dessuten at stresshormonet Interleukin-6, som settes i sammenheng med hjertesykdom, diabetes og leddgikt, er fire ganger høyere hos dem som pleier familiemedlemmer. Fysisk og psykisk

Den fysiske siden, som å løfte en skrøpelig eldre ut av sengen, kan gi belastningsskader. Og forskerne har også sett hvordan symptomene på leddgikt eller høyt blodtrykk kan bli verre, hvis pleiegiverne fortsetter å ta lite hensyn til egen helse, ifølge Newsweek.Stadige bekymringer for hva som skal skje med ektefellen, kan føre til depresjoner. Av 176 mord med påfølgende selvmord begått av eldre mennesker i Florida de siste seks årene, ble halvparten utført av pleiegivere, stort sett menn, tilsynelatende hengivne ektefeller som slet med at de ikke taklet å gi ektefellen godt nok stell.— Det er en fortvilet handling forårsaket av depresjon og desperasjon, sier forsker Donna Cohen ved South Florida-universitetet, som står bak sistnevnte undersøkelse. Pleiegiverkrise?

I USA er man bekymret for det som kan være en krise for pleiegiverne også. Akkurat som i Norge står man overfor en befolkning med stadig økende andel eldre, og der familiemedlemmer gjør en stor innsats som avlaster helsevesenet mye. Hva skjer hvis også pleiegiverne kollapser?- Det vi ofte ser er pårørende som går med konstant dårlig samvittighet fordi «de burde gjort mer», som sliter seg fullstendig ut. Resultatet kan bli at helsevesenet får to nye pasienter istedenfor én, sier generalsekretær Vidar G. Wilberg i Nasjonalforeningen for folkehelsen, som blant annet står bak Demenslinjen (tlf 815 33 032) og kursvirksomhet, den såkalte pårørendeskolen.Rundt 65.000 mennesker er i dag rammet av demens i Norge i dag. I 2050 vil dette tallet være fordoblet. Over 30.000 demenssyke bor i sitt eget hjem. De færreste har fått stilt en demensdiagnose, ifølge Nasjonalforeningen, og bare halvparten får hjelp av hjemmesykepleien. De fleste hjemmeboende demenssyke får tilsyn og hjelp av slektninger, enten de bor alene eller sammen med andre. - De fleste pårørende vil prøve å klare seg selv, og føler en stor forpliktelse for sitt familiemedlem med demens. Det tror jeg ligger dypt forankret i de fleste, ikke minst i dagens generasjon av pleiegivere. Dermed handler det om å gi dem kunnskap: At de selv ser både sine muligheter så vel som sine begrensninger, og at de også lærer å stille krav overfor behandlingsapparatet og hva det kan tilby, sier Wilberg. Andre pårørende

Det som viser seg å være til stor hjelp for mange pårørende, er å snakke med mennesker som er eller har vært i samme situasjon. - Likemannsarbeid er viktig, folk som har vært gjennom det samme kan være de beste læremestere; de er gjerne svært ærlige, og pakker ikke inn svarene, ifølge generalsekretæren.Pårørendeskolen, som Nasjonalforeningen kaller sin kursvirksomhet for familiene til demensrammede, har som mål: Å gi de pårørende økt kunnskap om sykdommen aldersdemens, gi dem grunnlag for bedre å kunne takle sin situasjon i forhold til nær familie og venner, og klare å stille krav på profesjonell måte i forhold til behandlingsapparat. De lærer også hvordan de kan bedre kvaliteten på samværet med den aldersdemente, både så lenge han eller hun bor hjemme og på institusjon.Det kan være til stor hjelp å høre om hvordan andre har opplevd situasjonen. Gjennomgående problemstillinger er for eksempel at søsken krangler om hvor syk mor eller far er, siden den demensrammede i starten gjerne klarer «å ta seg sammen» når søsken som ikke ser ham eller henne daglig, er på besøk. Eller at den friske ektefellen føler at ekteskapsløftet brytes hvis partneren havner på institusjon. Noe som også kan skje, er at de pårørende føler seg hjelpeløse, ikke ser noen vei ut av problemene, og blir så oppgitte at de begynner å kjefte. Sinne kan komme som følge av at de er slitne av den psykiske påkjenningen, eller av den pårørendes sorg over alle tapene som sykdommen fører med seg.De vanligste følelsene er tristhet, sorg, sinne, fortvilelse, hjelpeløshet, bekymring, oppgitthet, skyldfølelse og skam, ifølge Nasjonalforeningens hjemmesider om demens.Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring, NOVA, fulgte i sin tid 28 ektefeller av demensrammede gjennom flere år. I et avisintervju foreslo forskerne bak blant annet automatiske tilbud om familieterapi, som man mente ville være til stor hjelp, og at helse-Norge må innse at hele familier er rammet. I alt anslås at en kvart million mennesker er pårørende til demenssyke i Norge i dag. ntb