— Kjenner du dem?
— Nei, jeg har aldri møtt doktor Olsen og Mama Kari, men jeg «kjenner» dem etter å ha fulgt innsatsen deres i mange år. Jeg har fått brev fra dem, som takk for tidligere bidrag.
— Dette er ikke første gang?
— Jeg fører ikke regnskap, men det er nok blitt noen hundre tusen i årenes løp. Og mer skal det bli, sier mannen på godt over 80 år.
Han er ungkar og driver slektsgården på indre Agder et sted.
— Jeg vil ikke si hvor. Penger er det eneste jeg kan hjelpe med. Jeg forstår at kronene rekker langt på Haydom, og har ikke funnet noe bedre formål. Det kjennes godt å hjelpe, og når jeg er aleine kan jeg gjøre akkurat hva jeg vil med pengene mine. Og det jeg altså ikke vil, er å få navn og adresse i bladet, sier han.
Han sier det har gått godt hele livet, at både han og pengene er blitt velsignet.
— Hvordan har du fått så mange penger?
— Jeg bruker ikke mye på meg selv. Lever et nøkternt liv, men har alltid hatt det lille jeg trenger. Kronene er lagt til side, en for en. Jeg har slitt og svettet for hvert øre. Jeg har ikke vunnet noe.
— Har du spilt da?
— Nei, aldri - det er kanskje derfor jeg aldri vant, flirer mannen.