Når barn blir pårørende

KRISTIANSAND: — Det er en voldsom belastning for barn å måtte bære voksenverdenens bekymringer og ansvar på sine skuldre. Å være tolker og kontaktpersoner for alvorlig syke foreldre som ikke kan norsk, er noe de må skånes for, sier Erna Solberg, som holdt åpningstalen under den nasjonale konferansen "Barn som pårørende i minoritetsfamilier" i Kristiansand tirsdag.

— Barn skal ikke ta støyten når helsetjenesten ikke klarer å skaffe voksne tolker. Her må vi bare erkjenne at vi har sviktet. Systemet forventer mye mer av minoritetsbarn enn av etnisk norske barn, og i vårt samfunn skal barn behandles likt, fastslår Høyre-lederen.

Sparetiltak

Hun mener det ikke er mangel på tolker som er årsaken til at barn i minoritetsfamilier brukes som tolker.

— Det kan sikkert finnes eksempler på at det er vanskelig å få tak i tolker for noen grupper innvandrere, men først og fremst er dette et kostnadsspørsmål. Barn betaler omkostningene ved at de selv utvikler alvorlige psykiske lidelser, sier Solberg.

Overgrep

Overlege Aina Basilier Vaage, som er spesialist i barne- og ungdomspsykiatri ved Universitetssykehuset i Stavanger, beskriver det som overgrep når barn må påta seg en "foreldrerolle" i forhold til sine egne foreldre i møte med helsevesenet.

— Behandler kan umulig være sikker på at det som sies blir oversatt riktig og forstått av pasienten. Slik pålegges barn en oppgave som ikke står i forhold til deres utvikling eller hva de selv kan forstå av det de hører, sier Basilier Vaage, som er en av foredragsholderne på konferansen i Kristiansand.

Hun påpeker at mange foreldre i minoritetsfamilier heller ikke har det forholdet til kropp som vårt helsevesen ofte forutsetter at de har.

— Helsevesenet er overfylt av informasjon. Innvandrerforeldre med to års skolegang er ikke i stand til å skjønne alt det de blir fortalt. Det er heller ikke barna. Hvis foreldre forblir syke eller dør, kan barn bli sittende igjen med skyldfølelse og angst. "Hva gjorde jeg feil?", er et spørsmål som da stadig vil vende tilbake.

Alene og hjelpeløse

Basilier Vaage mener barn må få bli i sin rolle som barn selv om foreldrene blir syke. Og at den beste hjelp for barna er at foreldrene selv får voksenhjelp.

— Det er selvsagt en ressurs at barn kan hjelpe sin familie. Men ikke når de belastes på en slik måte at deres egen utvikling settes på vent. Med sykdom i familien kan de bli stående alene og hjelpeløse. De blir fulle av angst og kan tenke dagen gjennom "Hva venter meg når jeg kommer hjem fra skolen?".